Hopp til hovedinnhold

Signingen av Kong Olav

Kong Olav ble signet i Nidarosdomen 22. juni 1958. Da var det nøyaktig 52 år siden hans foreldre ble kronet der.

Grunnloven av 1814 hadde en paragraf som fastslo at Norges Konge skulle krones i Nidarosdomen. Senere endret holdningene seg, og kroningsritualet ble oppfattet som udemokratisk. Stortinget opphevet kroningsparagrafen med stort flertall i 1908.

Da Kong Haakon døde i 1957 fantes derfor ikke noen fastlagt seremoni for innvielsen av den nye kongen, utover edsavleggelsen i Stortinget. Men det fantes heller ikke noe forbud mot å arrangere en markering dersom Kongen skulle ønske det.

Ny tradisjon med lange røtter

Kong Olav V hadde en imponerende historisk innsikt og en sterk sans for viktige tradisjoner. Han uttrykte derfor overfor biskopen i Nidaros et personlig ønske om å bli signet i Nidarosdomen for å motta Guds velsignelse over sin kongegjerning.

Kongen deltok selv aktivt i utformingen av ritualet. Ved sitt ønske om signing videreførte Kong Olav en tradisjon som har røtter både tilbake til de gamle kongehyllingene på Øyratinget og til de norske kongekroningene fra 1163 til 1906.

Motstand

Regjeringen Gerhardsen var ikke begeistret for den religiøse seremonien, og forsøkte å dempe høytiden mest mulig ned. Kong Olav drev likevel sine ønsker gjennom, til tross for sin ellers så lojale holdning til Regjeringens vedtak. Drivkraften var Kongens dype religiøse engasjement og det han så som sitt kall som konge. Han ønsket kirkens velsignelse over sin gjerning og insisterte på en nasjonal seremoni som kunne anskueliggjøre at han nå ble viet til sitt folk.

Stor deltakelse

Regjeringen hadde bestemt at bare tre fra Stortingets presidentskap, tre fra Regjeringen og høyesterettsjustitiarius skulle være med i kirken fra sentrale myndigheters side. For øvrig skulle det være et mer lokalt arrangement for Trondheim.

Biskop Arne Fjellbu, sikkert med Kong Olavs velsignelse, sendte imidlertid et brev til Stortinget om at det ville bli reservert plasser for alle som ønsket å komme. Etter kort tid hadde de fleste stortingsrepresentantene tegnet seg, og signingen ble en stor, nasjonal høytid, kringkastet direkte over radio.

Seremonien

Seremonien ble forrettet av biskopen i Nidaros, Arne Fjellbu, og biskopen i Oslo, Johannes Smemo, i fellesskap. Kong Olav tok plass på den ene kroningsstolen fra 1818. Etter prekenen knelte Kongen foran høyalteret, og biskop Fjellbu framsa signingsbønnen:

”Evige, allmektige Gud, himmelske Fader, vi takker deg som nådig har holdt din hånd over vårt folk i onde og gode tider inntil denne dag. Hør i dag vår Konges og vår bønn.

Vi ber det, se i nåde til kong Olav V, styrk ham med din ånd og gi ham visdom og fred fra deg. La hans kongegjerning bli til gagn og signing for Norges land og folk. Vær nær om tunge dager kommer. La sannhet og godhet fra deg bli hans livs kraft og glede.

Evige sterke Gud, sign vår Konge, vær alltid hans herre og hans konge. Gi hele hans hus all gave for tid og evighet. Amen.”

Kong Olav kom alltid siden tilbake til signingen som det store høydepunktet i livet, da han inngikk en pakt bare døden kunne bryte.

07.02.2013