Kong Haakon VII (1872-1957)

Han var døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel og var Prins av Danmark. Til daglig brukte han navnet Carl. Han tok valgspråket "Alt for Norge".

Utdannelse

Prins Carl fikk privatundervisning på Slottet sammen med sin eldste bror, den senere Kong Christian X av Danmark. I 1886 startet han på sin utdannelse som marineoffiser, og gikk gradene på samme måte som sine kullkamerater. Han fullførte sjøkrigsskolen i 1893 og ble utnevnt til sekondløytnant og senere premierløytnant i den danske marine.

Giftemål

Prins Carl giftet seg med sin britiske kusine, Prinsesse Maud (1869-1938), i 1896. Hun var datter av Kong Edward VII og Dronning Alexandra av Storbritannia. Paret fikk sønnen Alexander, født på Appleton House i Norfolk 2. juli 1903.

Daværende Prins Carl og Prinsesse Maud giftet seg 22. november 1896. Foto: Gunn & Stuart, London / De kongelige samlinger

Norges konge

7. juni 1905 vedtok Stortinget å oppløse unionen med Sverige, og Kong Oscar II måtte gå av som norsk konge. Han avslo forsoningstilbudet om å la en svensk prins overta den norske tronen.

Stortinget henvendte seg derfor til den danske Prins Carl. I tillegg til positive personlige egenskaper, ble det framhevet at han var skandinav og ville forstå norsk språk og kultur. Gjennom Prinsesse Maud hadde han nære bånd til Storbritannia og det britiske kongehuset og en tronarving fantes allerede gjennom sønnen, den to år gamle Alexander.

I Norge debatterte man hvorvidt den nye staten skulle være monarki eller republikk. Prins Carl krevde at spørsmålet skulle legges fram for til folkeavstemning. Han ønsket sikkerhet for at et flertall av befolkningen ønsket at Norge fortsatt skulle være et kongedømme.

Et klart flertall stemte for monarki, og 18. november valgte Stortinget Prins Carl til konge. Stortingspresidenten sendte ham et telegram og tilbød ham Norges trone.

Prinsen tok imot valget, og 25. november 1905 gikk den nye norske kongefamilien i land på Vippetangen i Kristiania (Oslo). Han tok navnet Haakon, og ga sønnen navnet Olav, navn som knyttet det nye kongehuset opp mot de norske kongene fra middelalderen. 22. juni 1906 ble Kong Haakon og Dronning Maud kronet i Nidarosdomen i Trondheim.

Kong Haakon og Dronning Maud ble kronet i 1906. Det var den siste kroningen som har blitt utført i Norge. Foto: Peder O. Aune, De kongelige samlinger.

Første år

De første årene benyttet Kongeparet til å bli bedre kjent med sitt nye fedreland. På vei til kroningen i Nidarosdomen reiste Kong Haakon og Dronning Maud med tog, hest og vogn, og skip, og de gjorde mange stopp underveis. Året etter ble andre del av kroningsferden gjennomført med en rundreise i Nord-Norge.

Kong Haakon gjorde mye for raskt å sette seg inn i norske forhold, både politisk og kulturelt. Fridtjof Nansen introduserte Kongen og Dronningen for den norske folkesporten: Ski. Allerede i 1906 var Kongen til stede ved rennene i Holmenkollen. Dette skulle bli en tradisjon som både Kong Olav og Kong Harald har fulgt opp siden.

Kong Haakon, Dronning Maud og Kronprins Olav på ski ved Bygdø kongsgård i 1907. Foto: A.B. Wilse / De kongelige samlinger

En annen folkekjær tradisjon ble også innstiftet av Kong Haakon: At Kongefamilien tar imot barnetoget i Oslo fra slottsbalkongen 17. mai.

Sammenliknet med andre kongehus var stilen nøysom. Hoffet var lite og utgiftene ble holdt nede. Etter diskusjonen rundt monarki eller republikk, ønsket man ikke å gjøre det nye kongedømmet kostbart. Men det var også i tråd med norsk tradisjon og reflekterte det faktum at Norge var et fattig land.

En konstitusjonell monark

Kong Haakon hadde avlagt ed til den norske forfatningen og han la stor vekt på å være en konstitusjonell monark. Den politiske makten skulle være hos de folkevalgte. Kongen ønsket imidlertid å bli holdt nøye orientert av regjeringen. Han kunne nok også argumentere for et gitt syn i en sak, men bøyde seg alltid for statsrådets flertall, var alltid lojal mot politiske vedtak og var nøye med å aldri kunne tas til inntekt for noe bestemt parti.

I 1928 fulgte Kong Haakon de konstitusjonelle spillereglene fullt ut da han utnevnte den første arbeiderpartiregjeringen i Norge. Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti etter valget. Arbeiderpartiet var da fremdeles et revolusjonært parti, og den avtroppende statsministeren anbefalte Kongen å utnevne en regjering fra Bondepartiet. Kong Haakon sto imidlertid ved de parlamentariske prinsippene og ba Christopher Hornsrud danne ny regjering. Kongens beslutning møtte stor motstand fra borgerlig side, men Kong Haakon sto fast - etter sigende med de berømte ordene ”Jeg er også kommunistenes konge”.

Ikke minst i kraft av sin bakgrunn, hadde Kong Haakon stor interesse for utenrikspolitikk og militære spørsmål. Gjennom sine dynastiske forbindelser – ikke minst til Storbritannia - ble han en viktig støttespiller for Regjeringen i flere spørsmål. Det gjaldt ikke minst i arbeidet med å holde Norge nøytralt under 1. verdenskrig.

Kong Haakons innsats for å sette seg inn i norske forhold, hans personlige egenskaper og opptreden og den store respekten han alltid viste for de demokratiske spillreglene, gjorde mye for å befeste monarkiet i Norge. Kongehusets stilling skulle bli ytterligere styrket gjennom 2. verdenskrig.

2. verdenskrig

Tyske tropper angrep Norge 9. april 1940. Den tyske okkupasjonsmakten forsøkte å sikre seg Konge og Regjering for å tvinge Norge til å overgi seg, men både Kongefamilien, Regjeringen og de fleste stortingsrepresentantene kom seg unna før tyskerne rykket inn i Oslo.

På Elverum ga Stortinget Konge og Regjering fullmakt til å styre landet så lenge krigen varte. Kongen svarte nei på tyskernes krav om å utnevne en regjering med nasjonalsosialisten Vidkun Quisling som statsminister. Han fremholdt at han ikke ville påvirke Regjeringens standpunkt i saken, men for egen del ville han abdisere dersom Regjeringen mente de tyske kravene burde imøtekommes. Etter Kongens nei satte tyskerne i gang massive bombetokt mot Nybergsund der Kongen oppholdt seg, men både Kronprinsen og han selv kom seg i sikkerhet.

Kong Haakon besøker flyktninger fra Sørøya i Finnmark, evakuert til "Sørøy Camp" utenfor Glasgow 1945. Foto: Offisielt foto, NTB - De kongelige samlinger.

7. juni 1940 reiste Kongen, Kronprinsen og regjeringen fra Tromsø til England. I London ble det etablert en eksilregjering som skulle føre motstandskampen videre. Fra da av var Kong Haakon det fremste symbolet på det norske folks vilje til å slåss for et fritt og selvstendig Norge. Kongens radiotaler fra London ble et lyspunkt i en mørk tilværelse.

Gjenreisning

Kongen og resten av Kongefamilien fikk en varm mottakelse da de kom tilbake til Norge etter frigjøringen, 7. juni 1945. Etter hjemkomsten reiste Kong Haakon landet rundt for å se på krigsødeleggelsene og sette seg inn i gjenreisningsarbeidet. Den første delen av rundreisen fant sted sensommeren 1945, mens andre etappe ble gjennomført sommeren året etter.

Kong Haakon besøker krigskirkegården i Harstad og bekranset en av gravene. Fotograf ukjent, De kongelige samlinger.

Foran Kong Haakons 75-årsdag ble det tatt initiativ til en stor innsamlingsaksjon. Gaven var et Kongeskip. Den britiske motoryachten "Philante" ble kjøpt inn, og på 75 årsdagen i 1947 fikk Kong Haakon overrakt en modell av skipet som skulle være klart til sommeren etter. Kongen satte stor pris på folkegaven. I årene som fulgte var han på mange tokt med skipet som fikk navnet K/S Norge. Kong Haakons siste sjøreise med Kongeskipet var sommeren 1955, da han besøkte Nordmøre og Romsdal.

Bisettelse

Kong Haakon VII døde 21. september 1957 på Slottet i Oslo. Han ble gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. En stor menneskemengde fulgte gravferden.