Psykiatriforeningen 100 år (åpningstalen)

Statsråd
Kjære alle sammen

Psykiatere har en av samfunnets viktigste oppgaver: Å hjelpe mennesker på sitt mest sårbare til å finne sine egne ressurser og komme videre på en best mulig måte. Det er viktig å se helheten i det psykiske helsearbeidet. Det er nødvendig fordi vi er hele mennesker med ulike behov – og fordi alt i livene våre henger sammen. I enkelte faser og tilfeller vil det være behov for medisiner og terapi.

I bunnen ligger et allmennmenneskelig behov for å bli sett, tatt på alvor, bruke evnene våre, ha noen å være glad i – og at noen er glad i oss.

En 100 års markering gir rom for tilbakeblikk, refleksjon og fremtidsfokus. Jeg tror vi alle kan være enige om at psykiatriens historie inneholder elementer vi helst skulle vært foruten. Men vi har også mye å være stolte av. Norske psykiatere har bidratt til en faglig utvikling som gjør at vi i internasjonal sammenheng har en plassering i fremste rekke.

Det gjøres dessuten en aktiv og målrettet innsats for å

bryte ned tabuene knyttet til psykisk helse. I tillegg til brukerne og deres pårørende er psykiatriske fagmiljøer sterke pådrivere i dette arbeidet – ikke minst gjennom formidling av sin kunnskap. Økt kunnskap og personlige møter er effektive verktøy for å fjerne fordommer. Selv om vi enda har et stykke vei å gå, har det skjedd en enorm utvikling på dette området bare i løpet av de siste 15 årene. Målet må være at en skal bli møtt med like stor forståelse for en psykisk lidelse som en somatisk; at frykt og fordommer skal vike for omsorg og imøtekommenhet i alle deler av samfunnet.

Jeg vet at mange i dag opplever at den både defineres og fortelles av andre. Det er vondt når ens livshistorie henges på knagger av symptomer, diagnoser, trygdeordninger – og når liv og personlighet blir beskrevet utelukkende på bakgrunn av dette. Av og til kan det være for lett å plassere mennesker utifra en sykdomshistorikk.

Ingunn Øye, som er sosionom og brukerlærer – skrev i en kronikk nylig:
”Jeg fortjener ikke å bli utestengt fra arbeidsliv og sosialt felleskap bare fordi jeg har hatt det vondt”. Nei det gjør hun ikke. Det gjør ingen. Hvem har ikke hatt det vondt? Gjør det oss ikke mer rustet både til å leve eget liv, men også til å møte andre mennesker der de er i sine liv, om vi har måttet arbeide oss gjennom motstand og utfordringer?

Gratulerer med dagen – og lykke til videre i deres viktige arbeid.