Krigsårene 1940-1945

Natt til 9. april 1940 var krigsskipet Blücher på vei inn Oslofjorden. Sammen med flere mindre skip førte krysseren Blücher tyske tropper mot hovedstaden. Oppdraget var å ta Kongen og regjeringen til fange for å tvinge fram en rask norsk kapitulasjon.

De tyske skipene ble observert av kystforsvaret ved Færder fyr og senere ved Bolærne fort. Meldinger om fremmede krigsskip ble sendt til Oscarsborg festning, strategisk plassert der Oslofjorden er på sitt smaleste. Da de tyske skipene kom inn i Drøbaksundet, beordret kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, angrep. Blücher ble truffet av skyts fra kanonene "Moses" og "Aron" og senere av torpedoer fra Nordre Kaholmen. Krigsskipet sank klokken 06.22, og det meste av mannskapet på over 1 300 mann omkom.

Senkingen av Blücher forsinket den tyske framrykkingen mot Oslo. Det ga Kongefamilien, regjeringen og stortingsrepresentanter tiden de trengte til å komme seg i sikkerhet.

Kongens Nei

Et ekstratog forlot Østbanen i Oslo klokken 07.23 med Norges politiske ledelse om bord. På Elverum ga Stortinget konge og regjering fullmakt til å styre landet så lenge krigen varte.

Den 10. april møtte Kong Haakon tyskernes sendemann, Curt Bräuer. Tyskerne krevde at regjeringen Nygaardsvold måtte gå av og at Kongen skulle utnevne en ny, tyskvennlig regjering under ledelse av Vidkun Quisling, lederen i Nasjonal Samling.

Kongen la de tyske kravene fram for et ekstraordinært statsråd i Nybergsund i Trysil. Han erklærte at regjeringen selvfølgelig sto fritt til å fatte sin beslutning, men at han selv heller ville abdisere enn å utnevne Quisling til statsminister.

Regjeringen sluttet seg til Kongens nei og opprettholdt motstandslinjen. Tyskerne svarte med massive bombeangrep mot Nybergsund.

Kong Haakon og Kronprins Olav reiste videre nordover sammen med Norges lovlige regjering. Fra 2. mai til 7. juni hadde de tilhold i Trangenhytta i Balsfjord for å hindre at Tromsø eller andre større steder skulle bombes, slik Elverum og Molde var blitt. En drøy måned ble det frie Norge styrt fra den lille tømmerhytta i indre Troms.

Kampen om Narvik

Narvik var blitt erobret av tyske tropper morgenen 9. april 1940. Målet var å få kontroll over jernmalmen som ble skipet ut her fra gruvene i Kiruna – en viktig ressurs for tysk våpenindustri.

Norges 6. divisjon tok opp kampen under ledelse av general Carl Gustav Fleischer. De fikk støtte fra Storbritannia, Frankrike og Polen. For første gang kjempet allierte styrker side om side, og 28. mai klarte de å gjenerobre Narvik. Det var de alliertes første seier og nazistenes første store nederlag under 2. verdenskrig.

Samtidig situasjonen i Frankrike var prekær, og de allierte besluttet å overføre sine tropper dit. Uten alliert støtte var det ikke lenger mulig å fortsette militær kamp i Norge. Den 9. juni rykket tyske soldater på nytt inn i Narvik.

Eksilregjering

Da de allierte besluttet å trekke seg ut av Narvik, fattet Kongen den tunge beslutningen om å forlate landet. Kronprinsen tilbød seg å bli igjen i Norge. Helst ville han til fronten og kjempe, men regjeringen frarådet dette på det sterkeste. Det var vesentlig at ingen av dem falt i tyske hender og viktig å opprettholde en konstitusjonell makt på ikke-okkupert territorium.

Den 7. juni reiste Kong Haakon, Kronprins Olav og regjeringen fra Tromsø og Norge med den engelske krysseren Devonshire. En norsk eksilregjering ble etablert i London, og herfrable den norske motstanden ledet og koordinert de neste fem årene.

Kong Haakon VII ble et viktig og samlende symbol for motstandskampen og et fritt Norge. Kongens taler over radio fra London bidro til å holde motet og motstandsviljen oppe.

I Norge forsøkte den tyske okkupasjonsmakten under ledelse av rikskommisær Josef Terboven å etablere et riksråd. Dette skulle velges av Stortinget og være et samarbeidsorgan for okkupantene. Ordningen forutsatte imidlertid at Kongen abdiserte. I sin tale 8. juli 1940 redegjorde Kong Haakon for hva han så som sin plikt som Norges konge. Nok en gang svarte Kongen "Nei".

25. september brøt forsøkene på å etablere et riksråd sammen. Terboven erklærte konge og regjering for avsatt og forbød alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling. All virksomhet til fordel for Kongehuset var nå forbudt. Kong Haakon og eksilregjeringen svarte at de ville fortsette kampen til Norge var fritt.

Forsvarssjef

30. juni 1944 utnevnte regjeringen i London Kronprins Olav til forsvarssjef. Han overtok ledelsen av de norske styrkene og samarbeidet med de allierte. Etter som krigen gikk mot slutten, arbeidet han for å sikre allierte garantier for rask og tilstrekkelig støtte dersom Norge skulle bli en siste slagmark når de allierte hadde seiret på kontinentet. Heldigvis ble det aldri behov for denne støtten.

Hjemkomsten

Tyskland kapitulerte 8. mai 1945. Den 13. mai kom Kronprins Olav og fem statsråder tilbake til et frigjort Norge. Resten av regjeringen vendte hjem 31. mai.

Den 7. juni – på dagen fem år etter at han hadde måttet forlate landet – kunne endelig Kong Haakon vende tilbake. Sammen med Kronprinsesse Märtha, Prinsesse Ragnhild, Prinsesse Astrid og Prins Harald gikk de i land på Honnørbrygga i Oslo. Kronprins Olav og et stort menneskehav ønsket dem velkommen hjem til Norge.