Biskop Gunnar Stålsetts tale

”Så blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet og størst blant dem er kjærligheten” (l. Korinterbrev 13,13). I dag er de deres, disse vakre ordene fra Bibelen. De gir retning for det liv dere skal leve sammen – et liv båret av tro, håp og kjærlighet.

Dere har ikke valgt den minste motstands vei. Men kjærligheten vant. I dag bekreftes det for all verden: Kjærligheten er størst, større enn selv tro og håp. Dere har gitt mot til mange som lengter etter en kjærlighet som ”utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”, slik apostelen sier. Dere har tro på hverandre og møter fremtiden med tillit.

Domkoret har hilst dere med Bibelens sterke hyllest til kjærligheten. ”For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket!” Lidenskap hører menneskelivet til. Den kan rive ned og bygge opp. Også lidenskapen kan være guddommelig – en fysisk opplevelse av evighet. Den er en gave fra Gud, som på den sjette dag skapte mennesket i sitt bilde. Hold derfor levende den lidenskap som forener og fornyer.

Guds ord minner oss om at kjærlighet og troskap søker hverandre. Kjærligheten sier ikke ”jeg elsker deg til i morgen” eller ”til neste år” men ”livet ut”. Et løfte om å elske og ære hverandre er derfor ikke kjærligheten fremmed. Et løfte overfor Gud - og for all verden - om vilje til troskap i onde og gode dager, sier vel noe om kjærlighetens kår i verden. Derfor står dere for Guds alter i dag.

Den som er født til å være konge vet hva skjebne er. Den som er tron-arving bærer en tung arv. Det er bare kjærligheten som kan forvandle skjebne til kall. Bare kjærlighet kan gjøre plikten til en gave. Sammen med den du er glad i, kjære kronprins Haakon, blir ansvaret lettere å bære. I møte med folkets kjærlighet, slik din oldefar, bestefar og far har opplevd det, slik vil også du få kraft til en gang å bære det store ansvar som Norges konge.

Guds veier er uransakelige. Kjærlighetens veier er underfulle. Kjære Mette-Marit, du viser mot og tro når du i dag sier ja til en ukjent fremtid. Du gjør det med verdighet. I dag står du sterkere rustet til å møte andre som bærer på smerte for sine liv. Jesus sier: ”Den som får lite tilgitt, elsker lite” (Lukas 7, 47).

Du har gitt morskjærlighet et ømt og viljesterkt ansikt. Som alenemor har du vist vei for andre, slik du har vernet om ditt barn.

Profeten Jesaja sammenligner slik morskjærlighet med Guds kjærlighet, når han sier: ”Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? For selv om en mor kan glemme, så vil ikke jeg glemme deg. Jeg har tegnet deg i mine hender” (Jesaja 49, 15f). Du har ikke glemt og vil ikke glemme. Du vil heller aldri være glemt av Gud.

Kjære brudepar! Bibelen bruker det sterke uttrykk at som ektefolk skal dere være ett. Det betyr ikke selvutslettelse. Ekteskapet er heller en livslang øvelse i å være henvendt mot hverandre. Det betyr å være åpne for hverandres blikk. Det betyr å ta vare på den andre ved å ta vare på deg selv.

”Vær hverandres beste venn” sa Kofi Annan til dere nylig, og ba meg minne dere om det i dag. Når vennskap preger ekteskapet, blir det ikke truende, men trygt å ”underordne seg hverandre”, slik Bibelen sier.

Kjærligheten og ekteskapet er ikke bare privat. Den livslange og forpliktende kjærlighet hører hjemme i samfunnet. Ikke alltid er det så tydelig som når dere to i dag inngår ekteskap. De fleste har nok med to familier. Dere skal forholde dere til et helt folk – et folk med mange og sterke meninger. Gled dere over de mange som omgir dere med forbønn og gode ønsker! Gled dere over de mange som venter på dere i by og bygd!

Dere har selv valgt salmer og tekster med budskap om sannhet, rettferdighet og nestekjærlighet. Det er verdier som har en sterk klang i vårt folk. Det er verdier som også kirken må holde levende.

For hva er kirkens oppgave om ikke å gi mennesker livsmot og håp, hvor de enn er i verden? Hva er kirkens kall om ikke å vise en himmel over hvert menneskes liv?

Det er også den dypeste grunn til at vi er her i domkirken i dag. Vi er her for å be for dere og for å be sammen med dere.

Vi ber om at dere alltid må få leve sammen i kjærlighet.
Vi ber for det hjem dere skal bygge.
Vi ber for det kall dere heretter skal dele.
Vi ber om at dere får hjelpe hverandre frem mot det evige liv.

Fra Guds hus skal velsignelsen i Jesu navn lyse over dere. Den skal lyse over Marius, og over alle andre som dere bærer med dere i hjertet.

Dette er det gåtefulle – dette er troens hemmelighet – det Bibelen kaller nåde, at vi skal få leve under Guds velsignelse. Den omfavner alt og hele vårt liv, fra fødsel til død. Nåden er det lim som holder våre liv sammen. Også våre valg kan bæres av Guds nåde – om vi bare våger.

Det er dette den gamle generalen i Karen Blixens fortelling om Babettes gjestebud har sett når han holder sin takketale, og sier:

”Vi mennesker er kortsynte. I vår menneskelige kortsynthet tenker vi oss til og med den guddommelige nåde som endelig – at den kommer til kort. Derfor skjelver vi før vi treffer våre valg i livet. Og når vi har truffet det, gruer vi fordi vi kanskje ikke har truffet den rette. Men det øyeblikket kommer da våre øyne blir åpnet, og vi skjønner at nåden er uendelig. Den krever ikke annet av oss enn at vi skal vente på den i tillit og ta imot den i takknemlighet. Se, det vi har valgt blir skjenket oss.”

Kjære brudepar:
Når våre øyne blir åpnet, skjønner vi at Guds nåde er uendelig!
Dette er det øyeblikk dere har ventet på i tillit.
Dette er det øyeblikk dere kan ta imot i takknemlighet.

Kjære Haakon:
Den du har valgt blir skjenket deg!

Kjære Mette-Marit:
Den du har valgt blir gitt deg som gave!