Avslutning av det samiske bygningsregistreringsprosjektet

Sametingspresident
Riksantikvar
Fylkesmann
Ordfører

Kjære alle sammen!

Jeg lurer på hva Jon Nilsen tenkte da han kom hit for første gang, en dag rundt 1770. Han var reindriftssame, men ble bofast – her på plassen ved den store steinen. Gállogieddi betyr steinmark, og den store steinen ved uthuset her til venstre for meg ga navn til gården. Og hvis vi snur oss, kan vi alle se den fantastiske utsikten Jon så - mot Ofotfjorden.

Eller hva tenkte Ole Andreas Johansen da han og kona Katrine var ferdige med å bygge det fine våningshuset vi står ved, i 1895? Jeg tipper at mange måneders slit var over. Litt stive i ryggen og såre i musklene, men stolte og glade. Endelig kunne de flytte inn i nytt hus.

Dette kan vi selvsagt ikke vite. Men vi kan likevel prøve å sette oss inn i deres sted og se for oss alle de menneskene som gjennom mer enn 200 år har kommet til og gått bort. Og vi kan lære noe viktig – om markasamisk historie, om næringsveier i distriktet og om religion her nord. Gállogieddi gjør alt dette mulig.

For det er det kulturminner gjør; de overleverer merkene etter dem som gikk opp sporene før oss. Kulturarven utgjør vår kollektive hukommelse og gir oss kunnskap om tidligere generasjoners samfunn og levemåte. Sporene som mennesker har satt etter seg er et viktig grunnlag for hvordan vi oppfatter og tolker fortiden, de kan hjelpe oss til å forstå oss selv og vår egen tid – og de kan bidra til å forme vår felles framtid.

Dagens feiring på Gállogieddi markerer avslutningen av et stort og viktig arbeid for å ta vare på vår samiske kulturhistorie. Sametinget, Riksantikvaren og Klima- og miljødepartementet har i samarbeid identifisert og registrert samiske bygninger bygget før 1925. En stor innsats er blitt lagt ned i arbeidet med å dokumentere samisk tilstedeværelse og samisk historie – fra Tana i nord til Røros i sør.

Den samiske delen av befolkningen har hatt særlige historiske utfordringer som vi ser på en annen måte i dag enn det vi gjorde før. Samenes historie er en del av den øvrige befolkningens historie, og noen ganger glir disse fortellingene over i hverandre.

Ved å løfte fram og belyse den samiske befolkningens liv og virke i det øvrige samfunnet i Norge, får vi nyansert historiene.

Og vi får en svært verdifull oversikt over hva som står igjen – etter brenningen av Finnmark under krigen, den generelle fornorskningen og endringer i livsformer i den samiske befolkningen. Større oppmerksomhet om de fredede bygningene vil også bidra til enda bedre skjøtsel og vedlikehold av en viktig bygnings- og kulturarv.

Det er en formidabel innsats som er lagt ned, og dere som har gjort jobben skal takkes for dette.

***

De minste ting kan gi oss viktige innblikk i andre tider og andres liv. Husbesitter Ole Andreas Johansen skriver i sin noteringsbok det han kaller «Vigtigste afgjörelse». Da han skal gifte seg med sin andre kone, Maren Anna, skriver han, 26. november 1906: «Spurt af faderen om innrømmelse». Og så, dagen etterpå, noterer han: «At dem selv må være velkommen».

Slik talte man altså med svigerfar når man ønsket datterens hånd. Heldigvis gav far sin velsignelse og ønsket dem velkommen til å gifte seg.

Og dersom vi med litt velvilje omskriver hans bifall, kan vi gjerne si at alle må være velkommen. Det kan jo være et fint motto ta med seg når vi markerer det store arbeidet som er blitt gjort, og feirer mangfoldet og forståelsen for hverandres ulike livsformer og historier.

Takk for oppmerksomheten.