Hopp til hovedinnhold

Fylkestur til Oppland: Tale i Sør-Aurdal

H.M. Kongens tale i Sør-Aurdal under Kongeparets fylkestur til Oppland, juni 2010.

Fylkesmann,
Ordfører,
Kjære alle sammen,

Årets fylkestur går mot sin slutt, og Dronningen og jeg kan se tilbake på noen uforglemmelige dager i Valdres! Vi har møtt utrolig mange trivelige mennesker, vi har opplevd kreativitet og verdiskaping og vi har sett mye vakker natur. Vi har - bokstavelig talt, blitt oppvartet på kongelig vis!

Nå er altså turen kommet til Sør-Aurdal. Selv om vi ikke har vært her på en slik offisiell reise tidligere, har vi jo vært innom. Jeg vet at Dronningen for eksempel har vært på flere stavkirkebesøk i kommunen. Det var under et slikt besøk at hun skrev under i gjesteboken med ”Sonja” – noe som fikk den lokale kjentmann til å påpeke at hun også fikk skrive etternavnet sitt, hun som andre. Det skapte visse utfordringer…

Kulturlivet står tydeligvis sentralt i Valdres. Og denne kommunen står ikke noe tilbake i så måte. Tusenårsspelet, skrevet av Gudbjørg Fønhus Stensrud, som vi nettopp har sett utdrag fra, er imponerende. Hennes far, Mikkjel Fønhus, har for øvrig gitt oss mange skjellsettende naturopplevelser i bokform. Her jeg står ved bredden av Begna, er det nærliggende å minne om hva elva har betydd og betyr for denne kommunen og folk her.

Mikkjel Fønhus sa ofte der han sto foran hjemmet Nissebakkin: ”Det er noe rart med denne elvesusen, det er både det første og det siste vi hører her i bygda.” Nå sa vel ikke Fønhus det akkurat slik – men på sin dialekt. Etter sigende den peneste i landet. For noen år tilbake var det jo en avstemming på radio om dialekter, og Valdresdialekten vant. Det er av respekt for dette jeg ikke tør gjengi Fønhus på valdresmål.

Det fortelles at Mikkjel Fønhus skilte seg ut alt i barndommen. Han fantaserte om myke labber som listet seg i skogssnarene, om vingeslag og skogsmystikk. Da han ble større, fikk han være med til skogs på jakt og fisketurer - og han ble bare mer og mer betatt av alt som hadde med skog og natur og gjøre. Et forsøk på å studere jus startet med en sykkeltur til en forelesning i Kristiania, og ble avsluttet med en sykkeltur tilbake til Valdres umiddelbart etterpå. Heller turer i åser og fjell enn stillesitting i forelesningssalen med romersk arverett som tema.

I dag klarer mange å kombinere et hektisk hverdagsliv med ro, fred og naturopplevelser. Det er ikke minst denne delen av Valdres en arena for – noe reiselivet vet å utnytte. Men jeg vet at også salg av varer og tjenester til folk på gjennomreise langs E-16 til de mange hytteeiendommene er blitt en stadig viktigere næring de siste årene.

Ro og fred har imidlertid ikke alltid preget bygda. Bautaene her borte taler sitt tydelige språk. Kampene i Bagn var de hardeste i Valdres. Under felttoget i 1940 falt 46 norske soldater og 240 ble såret. Min far innviet Bagnsbergatn som nasjonalt krigsminne i 1986. I likhet med ham, er også jeg opptatt av at vi ikke må glemme alle gode nordmenn som tok et ansvar den gangen og som betalte den aller høyeste prisen.

I dag er krigsminnesmerkene en påminnelse om at vi ikke skal ta våre goder og vår trygghet for gitt. Vi må alle, hver på vår måte, ta ansvar for å bygge og ta vare på det Norge vi ønsker å bevare for fremtiden. Vi er avhengig av hverandre – også i denne langstrakte kommunen.

Dette er vår siste dag i Valdres – og både Dronningen og jeg er takknemmelige for alt det fine vi har fått oppleve så langt. Før besøket avsluttes skal vi også til Hedalen, men la meg allerede nå takke deg, ordfører, og alle dine medhjelpere, for et godt tilrettelagt besøk i kommunen.

Takk også til alle dere som har møtt frem og gjort dette til en festdag!

09.06.2010

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter