Kong Carl Johan (1763 - 1844)

Han var gift med Désirée Clary (1777-1860). De hadde sønnen Oscar, senere Kong Oscar I.

Marskalk av Frankrike

Opprinnelig het han Jean Baptiste Bernadotte. Da faren døde, avbrøt han sin juridiske utdannelse og lot seg verve som underoffiser. Bernadotte utmerket seg med mot og lederegenskaper, og under den franske revolusjonen steg han raskt i gradene. Det var blitt mulig for ikke-adelige å bli offiserer, og i 1794 ble Bernadotte brigadegeneral.

Napoleon ble proklamert fransk keiser i mars 1804 og konge av Italia i 1805. Han utnevnte Jean Baptiste Bernadotte til marskalk og i 1805 deltok Bernadotte i slaget ved Austerlitz. Bernadotte ble senere tildelt det lille fyrstedømmet Ponte-Corvo i Italia i anerkjennelse av sin innsats i slaget.

Svensk tronarving

I Sverige overtok Kong Carl XIII som konge etter sin nevø i 1809. Han var uten barn, og hans adopterte tronarving, Christian August, døde i 1810. Sverige trengte en kronprins.

Mange ønsket at en av Napoleons marskalker skulle tilbys tronen. Bernadotte var den mest berømte av dem og dessuten i slekt med Napoleon gjennom ekteskap (selv om forholdet mellom Napoleon og Bernadotte var anstrengt på dette tidspunktet). Han hadde også en sønn, slik at arverekken ville være sikret. Grev Carl Otto Mörner reiste til Paris, og tilbød Bernadotte tronen. Han handlet dels på eget initiativ – Kong Carl ønsket en annen tronarving.

Marskalkens sønn, kontakter – og ikke minst hans store personlige formue, ble utslagsgivende. 21. august 1810 valgte Riksdagen Jean Baptiste Bernadotte til svensk kronprins. Han tok navnet Carl Johan.

Den nye kronprinsen ble raskt den dominerende kraften i svensk utenrikspolitikk. Mange av dem som hadde ivret for Bernadotte som tronarving, hadde ønsket marskalken av militære årsaker. De ønsket at Carl Johan skulle sørge for at Sverige gjenerobret Finland som var mistet til Russland i 1809. Andre mente det ville være bedre å kompensere tapet av Finland ved å ekspandere mot vest, mot Norge. Dette ble Carl Johans mål.

En ny union

Carl Johan sto bak mye i prosessen som førte fram til Kielfreden av 1814, der Danmark ble tvunget til å avstå Norge til Sverige. Norge nektet å godta avtalen fra Kiel, men måtte gi tapt for stormaktenes press og den svenske kronprinsens militære styrker. Carl Johan invaderte Norge i juli 1814 og nedkjempet raskt den norske motstanden. I midten av august inngås avtalen i Moss, og Norge er i union med Sverige. Situasjonen er imidlertid en annen enn forholdet til Danmark hadde vært. Norge trer inn i unionen som en selvstendig stat med egen grunnlov.

Norsk og svensk konge

Carl Johans adoptivfar, den svenske Kong Carl XIII, ble Norges konge. Han ble imidlertid aldri kronet i Norge. Han var for syk til å foreta reisen. Fire år senere døde han, og Carl Johan ble norsk og svensk konge i 1818. Hans kroning fant sted 7. september 1818, - den første i Norge på over 300 år.

Den svenske tradisjonen tilsa kroning iført en egen, forseggjort kroningsdrakt. Norge var et langt fattigere land, og Carl Johan valgte derfor en mindre prangende løsning. Han lot seg krone iført sin marskalkuniform. Dette ble en norsk tradisjon. Alle konger etter ham har blitt kronet eller signet i uniform.

Kong Carl Johan ble aldri veldig populær i Norge. Det skyldtes både hans rolle i og opp mot 1814, og gjentatte forsøk på å endre Grunnloven for å utvide kongens makt. Han kjempet også aktivt mot feiringen av den norske nasjonaldagen 17. mai, noe som snarere bidro til å styrke den norske nasjonalfølelsen enn det motsatte.

Det kongelige slott

Kong Carl Johan var ofte i Norge og det var han som tok initiativet til byggingen av Det kongelige slott i Oslo. Ikke minst antar man at han var sentral i valget av Bellevue-høyden som tomt. Han la ned grunnsteinen 1. oktober 1825, på det stedet Slottskapellets alter skulle stå, men døde i 1844, fire år før slottet sto ferdig. Dermed ble det hans sønn, Kong Oscar I som skulle innvie Slottet.