Hopp til hovedinnhold

Kong Oscar II (1829-1907)

Oscar II etterfulgte sin bror Carl IV som konge av Norge og Sverige i 1872. Han tok valgspråket ”Broderfolkenes vel”. Han var gift med Sophie av Nassau, og deres eldste sønn, Gustav ble Sveriges konge. Men Oscar II skulle bli den siste unionskongen.

Kroningen av Kong Oscar II og Dronning Sophie fant sted i Nidarosdomen 18. juli 1873.

Ingen av Bernadottekongene oppholdt seg mer i Norge enn Oscar II, og han skrev og snakket godt norsk. Kongen var svært belest og ble betegnet som "Europas mest opplyste monark". Han utga flere avhandlinger og bøker under navnet Oscar Frederik. I ettertid er hans memoarer gitt ut i bokform.

Unionen rakner

I Norge vokste misnøyen med å være den underlegne part i union med en annen stat. Kravet om full selvstendighet ble stadig sterkere, og i stadig større grad rettet mot unionskongen som ble betraktet som en representant for svenske interesser.

Oscar IIs regjeringstid startet lovende da han sanksjonerte Stortingets vedtak om å oppheve stattholderembetet. Stattholderen ble sett som et symbol på svensk dominans, og Norge hadde forsøkt å få det opphevet i mange år.

Senere kom Kongen i strid med Stortinget gjentatte ganger. De viktigste stridsspørsmålene skulle bli statsrådsaken, vetostriden og konsulatsaken.

Parlamentarismen

Skulle statsrådene ha adgang til Stortingets forhandliger? Bakgrunnen var spørsmålet om innføringen av parlamentarismen – prinsippet om at ingen regjering skal kunne sitte uten tillit i nasjonalforsamlingen. Tre ganger vedtok Stortinget den nødvendige grunnlovsendringen, i 1872, 1879 og 1880. Hver gang nedla Oscar II veto. Stortinget vedtok likevel at vedtaket skulle kunngjøres som gjeldende lov.

Dette reiste det andre viktige spørsmålet: Skulle Kongen ha absolutt veto i grunnlovssaker? Var det nødvendig med tilslutning fra både Konge og Storting i spørsmål om endringer i grunnloven? Venstre-flertallet på Stortinget mente nei, og i 1883 ble Regjeringen Selmer stilt for riksrett. Anklagen gjaldt blant annet deres anbefaling av kongelig veto i statsrådsaken. Statsministeren og store deler av Regjeringen ble fradømt sine embeter, og Kongen bøyde seg for riksrettens dom. Likevel utnevnte han en konservativ regjering, til tross for at Venstre hadde flertall. Heller ikke denne kunne samarbeide med Stortinget, og 23. juni 1884 fikk Venstres leder Johan Sverdrup oppdraget med å danne regjering. Dette markerte parlamentarismens innføring i Norge

Konsulatsaken

Til slutt var det konsulatsaken som skulle ende unionen. Unionen hadde felles utenrikspolitikk, og det var et svensk krav at utenriksministeren skulle være svensk. Norge ønsket å styrke sin selvstendighet, og krevde et eget konsulatvesen.

I 1905 vedtok Stortinget loven om et eget konsulatvesen, og da Oscar II nektet å sanksjonere vedtaket, gikk Christian Michelsens regjering av. Kongen var ikke i stand til å utnevne en ny norsk regjering, dermed hadde han, slik Stortinget så det, sluttet å fungere som norsk konge.

7. juni-vedtaket

7. juni 1905 vedtok Stortinget at unionen med Sverige under én konge var oppløst.

Sverige ville ikke uten videre akseptere dette vedtaket. De krevde at det norske folket skulle si sin mening om unionen i en folkeavstemning. Folkeavstemningen fant sted i august 1905. 368.392 stemte for unionsoppløsningen. 184 stemte mot.

Forhandlinger fant sted i Karlstad i august-september. Unionen mellom Norge og Sverige ble fredelig oppløst

Kong Oscar II døde vel to år senere, 8. desember 1907.

23.11.2006

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter

Del på Twitter Del på Facebook