Vestibylen

Rommet er malt i en sterk ultramarin blåfarge. Lyset faller inn gjennom farget glass i et spissbuevindu på nordveggen og et rosevindu mot sør.

Det avlange rommet er delt i tre ved hjelp av to karakteristiske, flate tudorbuer. Den nedre delen av veggene er dekket av brystpaneler i nygotisk formspråk, som tilsynelatende er skåret i tre. I virkeligheten er de støpt i portlandssement og ådret for å imitere eik og bjørk.

Vestibylen på Oscarshall. Foto: Jan Haug, Det kongelige hoff

Ådring

Ådring er en teknikk der et materiale males slik at det ser ut som treverk. Denne typen etterlikninger var relativt nytt i Norge i slutten av 1840-årene, og ga håndverkerne anledning til å briljere med sin dyktighet. Det falske kunne se mer ekte ut enn det ekte og vakte beundring i samtiden. Ådring var betraktet som så eksklusivt at man til og med kunne velge å eikeådre eik!

Gulv og inventar

Parkettgulvet i eik ble utført av snekkermester Abrahamsen. Det består egentlig av finér lagt på plankebord, en fremgangsmåte som ble brukt flere steder i bygningen.

Et konsollspeil formet som en spissbue fremhever Vestibylens likhet med et kapell, der det er plassert rett under rosevinduet. Speilet er tegnet av Nebelong og utført av snekkermester Christian August Grosch.

Mot rosevinduet i vestibylen. Foto: Jan Haug, Det kongelige hoff

De to nybarokke armstolene og det lille, nygotiske bordet med marmorplate er ikke formgitt av Nebelong, men hører til det opprinnelige inventaret

Vestibylen er utstyrt med to nygotiske lysekroner i bronsert messing, og over hver av de to hoveddørene er det montert 11 messinglampetter tett i tett. Siden det aldri har blitt montert elektrisitet i belysningen på Oscarshall, er lysekronene i helt original stand, kun til bruk for levende lys.

Vestibylens hadde opprinnelig funksjon som garderobe. I 1850-årene var den minste delen av rommet avdelt med et forheng i blå ulldamask, slik at man kunne stelle seg usjenert foran speilet, i det som ble omtalt som ”Toiletafdelingen”.