Hopp til hovedinnhold

Kongens nei

Senkingen av Blücher hadde gitt Kongefamilien, Regjeringen og mange fra Stortinget tid til å flykte fra Oslo. Et ekstratog dro fra Østbanen (Oslo sentralstasjon) med Norges ledelse om bord.

På Elverum bestemte Stortinget at Kongen og Regjeringen skulle ha myndighet til å styre Norge så lenge krigen varte.

Tyske krav

Den 10. april møtte Kong Haakon et sendebud fra tyskerne. Han het Curt Bräuer og la fram tyskernes krav: Den norske regjering måtte gå av. Kongen måtte utnevne en ny regjering isteden. Denne nye regjeringen skulle være tyskvennlig og ha Vidkun Quisling som statsminister.

Kongen nekter

Etter møtet med sendebudet fortalte Kong Haakon Regjeringen om tyskernes krav. Så sa han at Regjeringen selvfølgelig fritt måtte bestemme seg for hva den ville gjøre, men selv kunne han aldri gå med på disse kravene. Han ville heller abdisere enn å utnevne Quisling til statsminister.

Det betyr at dersom Regjeringen hadde gitt etter for de tyske kravene, ville Kong Haakon gått av. Han ville ikke lenger ønske å være Norges konge. Men Regjeringen ville heller ikke godta de tyske kravene. De sluttet seg til Kongens nei og ville fortsette motstanden mot Tyskland.

Bombing

Tyskerne svarte med massive bombeangrep mot Nybergsund i Trysil, der Kongen og Regjeringen oppholdt seg. De forsto at Kongen og Regjeringen ikke ville overgi seg, og prøvde å drepe dem isteden.

Kongen og Regjeringen måtte flykte stadig lengre nordover. Tyske tropper rykket fram bak dem, mens norske soldater forgjeves forsøkte å stanse troppene. De gangene tyskerne fant ut hvor Kongen og Kronprinsen oppholdt seg, ble stedene bombet.

Etter hvert ble det tydelig at Norge ikke kunne stå imot de tyske troppene, selv ikke med hjelp fra andre land. Kongen, Kronprinsen og Regjeringen var nødt til å reise fra Norge og fortsette motstandskampen fra utlandet.



18.06.2013

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter

Del på Twitter Del på Facebook