Fylkestur til Nordland: Tale i Gildeskål

Fylkesmann,
Ordfører,
Kjære alle sammen,

En utrolig flott reise i et spennende landskap nærmer seg snart slutten. I løpet av noen begivenhetsrike dager har vi fått møte en rekke mennesker og lokalsamfunn, og vi tar med oss mange uforglemmelige minner. Høydepunktene har stått tett, og det vil nok ta litt tid før vi får fordøyet alle inntrykkene.

Rammen rundt besøket her på Gildeskål kirkested er utvilsomt en verdig avslutning på årets fylkestur. Vi startet vår reise gjennom disse fem kystkommunene på museet som bærer Petter Dass sitt navn, og avslutter her i Gildeskål hvor Elias Blix tilbrakte sine unge år. Utenfor Alstadhaug kirke står Petter Dass på sin bauta og speider ut mot havet, med De sju søstre bak seg. Bautaen til Elias Blix står på gården Våg her i Gildeskål. Der står han og følger skipstrafikken, med Sandhornet i ryggen.

Det er ikke vanskelig å skjønne at oppveksten i slike omgivelser gjør inntrykk. Sanger som ”Å, eg veit meg eit land” og ”Gud signe vårt dyre fedreland” gir gjenklang, ikke bare for nordlendinger, men for en hel nasjon. Og det er mange som har funnet trøst og styrke hos Blix når hjemlengselen ble for stor. Historien vil vel ha det til at Elias Blix aldri fikk preke i kirken her i Gildeskål. Men han har i alle fall satt spor etter seg ellers i vårt samfunn.

Et liv omgitt av slik mektig natur som dere har her langs Nordlandskysten, må sette sitt preg på menneskene. Her har folk gjennom generasjoner levd tett innpå naturkreftene. Noen ganger har man også måtte gi tapt for de samme krefter. Det er kanskje en grunn til at kirken og gudstroen har stått sterkt her i bygdene. Det er nok mange som har kjent det på samme måten som Elias Blix, når han sier: ”I min heim var eg sæl, fordi Gud var attved.”

Jeg har også registret at kirkens posisjon preger navnene rundt kirkestedet her i Gildeskål. Her finner vi Prestskjæran, Tiendbukta og Likvika, - navn som forteller noe om at både likkister og kirkeskatt kom sjøveien til bygda. Hit har folk kommet med ulike ærender gjennom årene.

Det er også svært hyggelig at så mange har møtt fram under vårt besøk i dag. Det gir ettertanke at stedet har vært et så sentralt samlingssted langt tilbake i tid, slik den gamle steinkirka vi har fått besøke også vitner om.

Jeg forstår at gammelkirkas eksistens var truet da den nye kirken ble tatt i bruk i på 1880-tallet. I dag er det grunn til å glede seg over at den er blitt tatt så godt vare på, og at den framstår som et vakkert og levende kulturminne. Dronningen og jeg vet litt om at restaurering ofte er en krevende øvelse! Vi forstår derfor godt at Gildeskål kommune har valgt kirkestedet som sitt tusenårssted, og gratulerer med et velholdt og imponerende kulturanlegg. Jeg vil også få benytte denne anledningen til å takke vertskapet for servering av velsmakende mat her på kirkebakken.

Vi har i løpet av besøket her i Gildeskål fått inntrykk av et lokalsamfunn som preges av både optimisme og utviklingskraft. Inndyr sentrum har, etter hva jeg har registrert, fremhevet seg i et slags norgesmesterskap for stedsutvikling i distriktene, og presenteres av Miljøverndepartementet som et eksempel andre bør la seg inspirere av. Det nye omsorgssenteret framstår også som et flott element i sentrumsbildet, og synes å være et godt sted å bo.

Som i de andre nordlandskommunene vi har besøkt utgjør verdiskaping, basert på rike naturressurser, grunnfjellet i kommunens næringsliv. Her står både kraftproduksjon, fiskeoppdrett og primærnæringer sentralt.

Dronningen og jeg vil få takke for uforglemmelige dager! Elias Blix sier i ”Barndomsminne frå Nordland” noe om at i dette landet, langt der opp mot nord, der er ”eg gjerne gjest”. Vi kan begge underskrive på at vi gjerne kommer igjen som gjester.

Takk til dere alle for at vi fikk komme hit til Gildeskål denne gangen! Takk for det fine programmet dere har planlagt og gjennomført, og takk for alle gode minner vi får ta med oss videre!