Hopp til hovedinnhold

Nyttårstalen 1990

H.K.H. Kronprinsregentens nyttårstale 1990.

Vi står foran et nytt år, og min far, Hans Majestet Kongen, har i år bedt meg om å føre videre tradisjonen med at Kongehuset sender en nyttårshilsen til det norske folk.

Hans Majestet har også bedt meg om å overbringen en hilsen til hver især og takke for all støtte og alle de varme hilsener som ble sendt ham da han i vår og sommer var syk, og nå etterpå under rekonvalesensen.

Kjære far, etter at du i vår ble rammet av slag har du nok en gang vist din vilje og evne til aldri å gi opp - , til å arbeide hardt og med glede for igjen å gjennomføre din gjerning. Denne gangen har det ikke vært for åpen scene – slik som tidligere – men jeg og resten av familien som har fått følge deg også i denne tiden har ikke bare beholdt, men forsterket vår beundring for deg.

Gjennom møter med mennesker over hele landet, gjennom brev og det som kommer frem i mediene, vet jeg at det er en ting vi i familien ikke er alene om – våre varme følelser overfor deg. Jeg vet derfor at jeg har alle med meg i et ønske om en fortsatt riktig god bedring.

Dessverre har det i år vært mange ulykker med tap av menneskeliv. På en kveld som denne er det naturlig at sorgen over dem som er borte forsterkes, men vi må leve videre med alle de gode minner.

Ved innledningen til årets påske, ble alt annet stilt i skyggen av den lidelse og sorg som brannen i passasjerfergen ”Scandinavian Star” forårsaket. Vi føler fortsatt at tragedien angikk oss alle og at Norge står samlet i sorgen. Selv om fellesskap kan gi trøst og styrke, vet vi at medfølelse ikke kan erstatte noen, og at ulykken ennå i lang tid vil forårsake mørke stunder for dem som ble rammet.

Andre har mistet noen av sine nærmeste på grunn av sykdom, og selv der hvor det ikke kom uventet, vil tapet være stort. I slike situasjoner er det åpenhet og nærhet fra medmennesker som kan gjøre sorgen lettere å bære. Det som vi i dag betegner som omsorg, er i virkeligheten nestekjærlighet og en viktig del av vår kristne kulturarv.

Aprildagene i 1940 står stadig for den eldre del av befolkningen som en dyster påminnelse om at vi ikke må glemme ondskapens realitet i vår verden. I dette året hvor vi har minnet krigsutbruddet for femti år siden kan vi endelig sette en sluttstrek for den kalde krigen. Noe av det gledeligste som har skjedd på lang tid må være undertegnelsen av nedrustningsavtalen i Paris i slutten av november. Militære styrker trekkes tilbake, omorganiseres eller demobiliseres og jeg håper det vil kunne skapes et tryggere Europa hvor delingen øst-vest opphører. For mange blir det et smertefullt oppgjør med egen fortid og det kan ennå ta år før demokratiet slår rot. I denne periode av usikkerhet må det være klokt at vi garderer oss mot overraskelser, men samtidig stimulerer til utvidet tillitskapende samarbeid.

Etter frihetsrusen kommer nå den økonomiske hverdagen for folket i Øst-Europa, og forskjellene i levestandard er store. Skal demokratiets spinkle rotfeste ikke bli revet bort, kreves det betydelig støtte fra de vestlige demokratier. Det er med glede jeg har konstatert at ikke minst i Finnmark har vi forstått dette. I en landsdel som selv sliter med mange problemer, møter folk spontant frem med gaver til medmennesker som har det vanskelig.

Selv om vi i Europa nå føler oss tryggere enn før, kan konsekvensene bli store for oss hvis utviklingen i Midt-Østen skulle forverres. I denne sammenheng er det i dag naturlig å sende en spesiell hilsen til besetningen på kystvaktskipet Andenes. Fartøyet er del av en styrke som har til oppgave å fremtvinge en løsning uten at det bryter ut krig. Måtte de og hele verden lykkes i dette viktige forsøk på å redde freden, men også friheten hos dem som er okkupert.

Det er nødvendig for en nasjon med jevne mellomrom å stille seg spørsmålet – hva er det vi er stolte av her i landet? Svaret på dette avslører både vår styrke og vår svakhet.

Når vi som nordmenn kan gå rettrygget inn i det nye år skyldes det ikke minst den sterke tradisjon vi har for humanitært arbeid. Å redde mennesker i nød er dypt forankret hos oss og kommer hvert år til uttrykk gjennom et stort antall innsamlingsaksjoner, ikke minst gjennom rekordoppslutning omkring den årlige TV-aksjonen. Et annet eksempel er de mange billass med mat og klær som er gått fra Norge østover i Europa.

Vi skal, til tross for stor oppslutning omkring tidsavgrensede hjelpeaksjoner, ikke glemme den jevne innsatsen fra frivillige som bidrar til å opprettholde det langsiktige arbeidet for å hjelpe mennesker i nød. I kommende år er Redningsselskapet 100 år. Hvert år utfører et trettitalls fartøyer langs vår kyst fra Sovjetunionen til Sverige rundt 1500 oppdrag. Mer enn 800 lokalforeninger bidrar til å holde virksomheten til Redningsselskapet oppe. Denne, og lignende virksomhet, som for eksempel i sanitetsforeninger og misjonsorganisasjoner, står det respekt av. Det gir oss styrke som nasjon både innenlands og utenlands.

Vi har i de senere år sett en stadig økende miljøbevissthet, særlig er det gledelig å se at verdenssamfunnet synes å anerkjenne at vi har store miljøproblemer. I fortsettelsen er det viktig at denne bevissthet og problemforståelse blir omsatt i handling.

Her i landet har vi naturgitte forhold, teknologi, menneskelige og økonomiske ressurser som gir oss store fortrinn i kampen for et godt miljø. Vi bør derfor føle det som en plikt å delta i fremste linje i denne kampen.

Jeg vil til slutt få sende mine aller varmeste hilsener til hver og en av dere. Jeg vet at de fleste av dere har det godt, men dere er også mange, både gamle som unge, som har det vondt. Jeg vil gjerne sende en spesiell hilsen til krigsseilerne, krigsinvalidene og deres pårørende. La det være vårt felles nyttårsforsett at vi i året som kommer kan gjøre noe for dem som har det vanskeligere enn oss selv.

Vi lever i en verden som blir mer og mer preget av store bokstaver, lydnivået er sterkt og vår oppmerksomhet blir kastet fra sak til sak.

Mitt personlige ønske for det nye året er at hver enkelt av oss må ta seg tid til eftertanke for å prøve å se sammenhengen i både våre egne liv og i det som foregår rundt oss. Først da kan vi styre mot den fremtid vi ønsker.

Godt Nytt År!

31.12.1990

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter

Del på Twitter Del på Facebook