Hopp til hovedinnhold

Idrettens jubileumsseminar 2011: Åpningstale

H.K.H. Kronprinsens åpningstale under Idrettens jubileumsseminar 2011: Idretten – den største samhandlingsarenaen. Ullevål stadion, 15. mars 2011.

Kulturminister,
IOC-president,
idrettspresident,
kjære alle idrettsvenner.

Det er bare en drøy uke siden vi avsluttet et fantastisk Ski-VM i Holmenkollen. Utøverne har blitt jublet frem – uavhengig av hvor de kommer fra. Det å heie på hverandre og heie hverandre frem er noe vi trenger mer av – og som vi kan lære av idretten. Ved å gjøre hverandre gode, styrker vi fellesskapet og den enkeltes verdighet. Det er et godt fundament å bygge samfunnet vårt på.

Jeg vil benytte denne anledningen til å takke Norges Idrettsforbund for den imponerende innsatsen i forbindelse med Global Dignity Day sist høst. Dagen ble markert ved 200 skoler i alle landets fylker, og rundt 1000 frivillige engasjerte seg i en åpen og modig samtale med ungdom om verdighet. Idrettsforbundet spilte en sentral rolle i denne dugnaden, ved å ta ansvar for rekruttering og opplæring av veiledere i Akershus. Flere frivillige fra idretten deltok også i andre deler av landet. Mange av historiene de unge forteller er nettopp fra idrettsmiljøet; om hvordan de selv ble inkludert eller inkluderte andre gjennom fotball, ski og andre aktiviteter.

Vi kan betrakte sammenhengen mellom idrett og verdighet både på et personlig, et nasjonalt og et globalt plan. En personlig historie ble fortalt i et innslag på nyhetene forrige helg. Det handlet om Richard Kiwanuka – som kom som enslig mindreårig asylsøker fra Uganda til Norge som 16 åring. Han ble i fjor hedret med barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets pris ”Årets forbilde” – for sitt arbeid med barn og unge. Gjennom organisasjonen Way Forward driver han svømmetrening – og bidrar på en unik måte til å styrke integreringsarbeidet i Bergen. Om sitt eget møte med Norge og idretten sa han noe tankevekkende:

”Idretten er for alle uansett hudfarge. Språkbarrierene viskes ut. Gjennom idretten lærte jeg å tenke positivt. Etter kort tid var jeg ikke lenger den forvirrede ungdommen som kom til Norge uten noen ting.” Senere ble Richard Norgesmester i boksing.

Dette er en historie om verdighet. Og det finnes mange lignende historier. På fotballbanen og i idrettshallen skjer det noe magisk: Kunstige skiller mellom oss – som kan få en altfor stor plass i andre deler av samfunnslivet – oppheves.

På nasjonalt plan er det nærliggende for meg å hente frem min egen familiehistorie: Da oldefaren min Kong Haakon ble konge i Norge, fikk han råd om å lære seg å gå på ski.

Det var nok et godt råd. Det bidro til fellesskap og forståelse mellom en kongelig innvandrerfamilie og et folk som skulle begynne å definere seg som en selvstendig nasjon. Man kunne ikke bli mer norsk enn å stå i snøføyka på Kongetribunen i Holmenkollen og stirre inn i tåka for å få et glimt av hopperne. Nå trenger man ikke stå i snøføyka og se på skirenn for å være norsk, men det å være med å bidra i et stort nasjonalt arrangement som Ski-VM kan styrke vår nasjonale fellesskapsfølelse på tvers av kulturer. Derfor var det så fint at Ski-VM var opptatt av å rekruttere nordmenn med forskjellig etnisk bakgrunn inn i frivillighetskorpset. Ved store og små idrettsarrangementer ligger det muligheter til å signalisere at vi ønsker å ha med alle. Hver gang vi lykkes med det, skaper vi et sterkere samfunn.

Limet i nasjonal identitet er samhandling. Og idretten er uten tvil, samlet sett, den største arenaen for frivillig samhandling og kommunikasjon mellom mennesker i landet vårt; en arena der vi er likeverdige enten vi taper eller vinner, enten premien er en gullmedalje, en svømmeknapp eller et oppmuntrende klapp på skulderen.

Også i et globalt perspektiv er idretten det kulturfenomenet som på sitt beste i størst grad samler folkegrupper og bygger felles identitet. Det arrangementet som samler flest mennesker foran TV-skjermene internasjonalt, er de olympiske sommerlekene. Det anslås at over 4 milliarder mennesker verden over røres, engasjeres, forferdes og gledes over de samme bildene til samme tid: I Mathare-slummen i Nairobi, i favelaene i Rio de Janeiro, foran storskjerm på Times Square og hjemme i sofaen på Sortland skapes de samme drømmene. Idrettsprestasjoner går på tvers av maktbalanser og internasjonale styrkeforhold mellom nasjoner og regioner. Inspirasjonen som hentes fra prestasjonene brukes til å utrette noe på de små arenaene – som blir langt større og viktigere enn den åpenbare fysiske gevinsten ved trening mot et mål.

Idrett skaper verdier for den enkelte og for samfunnet. Disse verdiene måles ikke i kroner. De måles i holdninger, adferd, selvtillit og evne til å kommunisere og forholde seg til andre. God og sunn idrett er sivilisasjonsbygging på sitt beste. Også er det gøy.

Jeg var i Sierra Leone for noen år siden og besøkte et prosjekt som gikk ut på å samle inn håndvåpen fra lokalsamfunnet for å skape et tryggere samfunn etter en opprivende borgerkrig. For hvert våpen som ble samlet inn, gikk litt penger til en pott som landsbyrådet kunne bestemme hva skulle brukes til. I Kono, som jeg besøkte, bestemte de at de ikke skulle bruke pengene på skolen eller helsestasjonen. De bygget en ny fotballbane. For idrett representerer verdighet og frihet. Vi trenger nemlig ikke bare mat, helse og jobb. Vi trenger også noe å glede oss til og meningsfulle samvær.

Idretten har en påvirkningskraft innenfor områder der det er liten tilgang til veiledning. Gjennom prosjektet ”Kicking Aids Out”, som ble startet av Edusport Foundation i Lusaka 2001 – og som Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité har ansvaret for å koordinere i Norge – ser vi at det nytter. Idrettsungdom i bl.a. i Zambia, Kenya og Sør-Afrika jobber for å stanse spredningen av HIV og AIDS gjennom å formidle kunnskap og bekjempe diskriminering. Gjennom kunnskapsleker og turneringer der informasjon om hiv integreres med idrettsferdigheter, lærer barn og unge hvordan de kan beskytte seg mot smitte.

På fredag deltok jeg på Gjøviks 150-årsjubileum. Der fikk jeg fikk høre om hvordan Gjøvik Fotballforening bruker sport til å gi ungdom som faller utenfor en mestringsarena og en vei til en bedre framtid. Det går en linje fra 150-årsjubileet på Gjøvik til Norges Idrettsforbunds 150-årsjubileum.

Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité og alle idrettens venner:
Takk for innsatsen dere gjør! Gratulerer med dagen – og lykke til videre i det viktige arbeidet deres.

 

15.03.2011

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter

Del på Twitter Del på Facebook
Norges idrettsforbund fylte 150 år 15. mars 2011. Kronprinsen holder åpningstalen på jubileumsseminaret ”Idretten – den største samhandlingsarenaen” på Ullevaal stadion (Foto: Gyro/Idrettsforbundet).