Hopp til hovedinnhold

Vevsymposiet "Samlende tråder"

H.K.H. Kronprinsessens tale ved åpningen av vevsymposiet Samlende tråder i Dronning Sonja KunstStall.

Velkommen til Dronning Sonja KunstStall og til vevsymposiet Samlende tråder!

Vi er i dag samlet i det som er Dronning Mauds gamle ridehus. Tenk at for hundre år siden satt Dronning Maud oppe på den balkongen og så ned på de vakre hestene. De var hennes store lidenskap. Og i dag får vi på samme sted løfte frem og holde fast i noe av det som er viktigst for oss. Det synes jeg det er noe veldig vakkert over.

Og hadde det ikke vært for vår alles kjære Dronning Sonjas evne til å ta vare på  kulturen og historien, så hadde ikke dette vakre rommet kunnet fremstå sånn som det gjør i dag.

Så jeg vil gjerne takke Dronningen for at vi får lov til å samles her, men aller mest for at du gjennom hele ditt virke har holdt fast ved det at kultur og tradisjoner er en livsnødvendig del av det å være et menneske og en viktig del av kongehusets oppgave.

I fjor fylte jeg 50 år, og jeg hadde egentlig bare ett ønske: Å kunne invitere folk fra hele landet til et nasjonalt vev-arrangement. Og derfor, kjære alle sammen, er jeg veldig, veldig glad for å være her sammen med dere her i dag.

***

Jeg er så heldig at jeg har vært omgitt av håndarbeid gjennom hele oppveksten. Min mor og mine tre tanter satt bøyd over håndarbeidet sent og tidlig. Og hvis noen strikket, var det det de holdt på med alle fire, og hvis noen broderte, holdt på med det alle fire... Og så fant jeg ut ganske tidlig at jeg selv aldri var særlig flink. Jeg tror jeg aldri har strikket ferdig en genser. Jeg fikk det rett og slett ikke til. Kanskje er jeg for unøyaktig. Kanskje for utålmodig.

Men det var helt til jeg oppdaget veven.

Jeg begynte å veve rett før pandemien, og for meg har det vært en åpenbaring. Jeg har lyst til å si si noe om hva det har betydd for meg.

Det første jeg lærte var at renning og innslag bare er noe av det som utgjør en vev. Den kanskje viktigste ingrediensen heter tålmodighet.

Tålmodighet er ikke noe jeg er født med. Og så er det jo sånn at tiden vi lever i og teknologien vi omgir oss med, har gjort noe med tålmodigheten vår – mengden av informasjon og en forventning om umiddelbar respons har gjort at oppmerksomheten vår og tålmodigheten vår blir delt opp i stadig mindre biter. Men som med alt annet, blir man bedre når man øver. Det å sitte ved veven trener tålmodighet. Man kan ikke skynde seg når man skal veve, og man får tålmodighet med seg selv, og tålmodighet til andre.

Har jeg blitt et mer tålmodig menneske av å veve? Jeg vet ikke hva Kronprinsen ville ha svart, men iallefall ikke mindre!

Også har jeg innsett at «håndverk» og «håndarbeid» kanskje er litt misvisende begreper. At de er litt forflatende. For arbeidet gjøres kanskje med hendene, men det å veve er et komplisert samspill, både i veven og i den som vever. Det åpnes en direkte forbindelse mellom hodet, hjertet – og hendene.

Det gjør også at veven på mange måter blir et speil. Vevingen blir preget av hvordan du har det med deg selv. Og om jeg noen gang skulle være i tvil om hva slags humør jeg er i, blir det i alle fall veldig tydelig når jeg setter meg ned ved vevstolen.

Jeg tror alle trenger å ha et rom som bare er for oss selv. Og for mange av oss representerer veven et sånt rom.

***

Elisabeth Haarr sa en gang at det å tre inn i vevens verden er å tre inn i en verden som er vid, vakker og full av kjærlighet. Det har jeg virkelig fått kjenne på.

For én ting er arbeidet der ved vevstolen – du og veven. Noe annet er det når man er så heldig å ha plass i et vev-fellesskap. Dette rause, fantastiske fellesskapet, der man spør og hjelper og støtter seg på hverandre, har virkelig vært en åpenbaring for meg. Når jeg sitter der på krakken og ikke får det til, da kommer alle disse nydelige damene – med erfaring, smil og gjerne en god historie. Jeg lærer noe nytt, får litt ny selvtillit – og resultatet blir alltid bedre.

Jeg har innsett at å begynne å veve egentlig er det samme som å lære seg å be om hjelp. Og det er ganske nydelig, for hver gang et menneske ber et annet menneske om hjelp, når vi hjelper hverandre, styrkes båndene mellom oss. Sånn sett produserer en vevstue ikke bare vevnader, men også samhold. Og egentlig burde vi alle bli flinkere til å be hverandre om hjelp når vi trenger det – både i vevstua og utenfor.

***

Det er spennende tider for veving. De fleste som sitter her i dag vet at vev og det tekstile kunstfeltet ikke alltid har hatt den anerkjennelsen den fortjener.

Derfor er det utrolig gledelig å konstatere at tekstilkunsten virkelig er på fremmarsj. Interessen og anerkjennelsen rundt tekstilfeltet har økt betraktelig de siste årene. Over hele verden viser nå  prestisjefylte gallerier og kunstintitusjoner frem nye og gamle tekstilkunstnere på lik linje med andre kunstformer.

I Norge har vi vevd i uminnelige tider, og heldigvis er det en del menn i det norske vevmiljøet. Men vevingen i Norge har tradisjonelt sett vært en kvinnearena. Og når man kjenner på dette sterke fellesskapet som oppstår i vevstua, kan man få en fornemmelse av tidløshet. Man kjenner ekkoet av vevende kvinner som har sittet skulder ved skulder og hjulpet hverandre.

Trådene man arbeider med strekker seg sånn sett tilbake hundrevis av år, til fortidens vevstuer. Og disse lange linjene understreker hvor viktig det er at vi tar vare på historien og tradisjonene.

Derfor må vi passe på at det er en fremtid for vev.

Når jeg sitter i vevstua, er jeg ofte blant de yngste – hårfargene i en vevstue har jo kanskje en tendens til å - uten å fornærme noen - være 50 shades of grey. Derfor er det så varmende å se at det er mange unge nå som ønsker å studere de gamle tradisjonene, at flere velger veven når de vil uttrykke seg kunstnerisk, og at det gror i det norske vev-miljøet. Men for at det skal fortsette å spire er vi nødt til å sikre et godt jordsmonn og gode vekstvilkår. Vi er nødt til å passe på at håndverket ikke tas ut av læreplaner og forsvinner fra skolene, og vi må passe på at det er mulig å ta en praktisk utdanning i vev-faget.

Det er litt av grunnen til at vi er samlet her i dag. For jo mer tettvevd noe er, jo mer slitesterkt blir det. Derfor skal vi i dag forsøke å samle noen av trådene som utgjør det norske vevfellesskapet. For vi er virkelig et mangfold! Her er det altså 260 stykker - vevere og vev-interesserte fra kunst og husflid, fra organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, gallerier og museer. Fra små spinnerier og store ullvareprodusenter. Mange av dere kjenner hverandre allerede, men vi håper allikevel at dere knytter noen nye bånd i løpet av dagen

***

Nå gleder jeg meg skikkelig til programmet. Vi har prøvd å få fram det store mangfoldet i håndverket og kunsten som vi alle tilhører. Alt fra store kunstnere med navn vi alle kjenner til, til de mange anonyme kvinner og menn som skaper vakrere hverdager. Jeg vil gjerne takke hver og en av dere som sitter her i dag for deres bidrag til å holde fast ved vår kultur og våre tradisjoner.

Og med det tenker jeg at vi kan ønske velkommen hun som skal styre dagen med litt streng, men svært vennlig hånd, vår røde tråd: Kari Slaatsveen. Velkommen!

 

12.04.2024

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter

Del på Twitter Del på Facebook