Det Moderne Øye: Åpningstale

Kjære alle sammen,

Gjennom et helt år har jeg vært på en kunstreise som har lært meg å se med Edvard Munchs øyne. Det har vært en fascinerende opplevelse, som begynte i Centre Pompidou i Paris i september i fjor. Edvard Munch har vært en del av mitt liv helt siden jeg som ung kunststudent besøkte Ekely, noe som gjorde dypt inntrykk på meg.

Dette året har jeg blitt bedre kjent med den Munch som kanskje har fascinert meg mest: Nemlig han som aldri sluttet å være nysgjerrig, som utviklet seg helt til det siste.
«L’oeil Modern» i Centre Pompidou åpnet virkelig mine øyne. Først kom man inn i et rom der den Munch de fleste kjenner, ble presentert. De verdensberømte motivene fra 1890-tallets symbolisme ønsket oss velkommen. Men det skulle raskt vise seg at det var den Munch vi trodde vi kjente.

For i neste rom ble vi presentert for fotografiapparatet. Amatørkameraet Edvard Munch kjøpte i Berlin og tok i bruk i 1902 stod plassert midt i rommet.

På veggene omkring hang en samling av hans egne fotografier. I motsetning til de fleste andre kunstnere på denne tiden tok Munch primært selvportretter. Og kanskje var han den første som tok bilde av seg selv ved å holde kameraet ut med strak arm! Munch var ikke redd for å eksperimentere.

Bildene viser at han lekte seg både med dobbelteksponeringer og lang lukkertid. For meg ble det en opplevelse å følge utstillingen videre til neste rom – der fotografienes duse flakken var nedfelt i hans malerier fra denne epoken. Ved å følge malerienes utvikling mellom 1902 og 1915 kunne vi se hvordan Munch i sin billedkunst var påvirket av fotografiet. Nok en gang ble jeg minnet om hvilken magisk kraft som ligger i det å kuratere en utstilling. Historien om en kunstners utvikling kan fortelles på så mange måter, avhengig av kuratorens valg. Kuratoren blir historieforteller.

I juni fortsatte kunstreisen til Tate Modern i London. Utstillingen «The Modern Eye» ga meg en helt annen opplevelse enn den jeg fikk i Paris. I «The Modern Eye» møtte man først fotografiapparatet – omgitt av en mengde selvportretter. Deretter, i det røde rommet som så fulgte, var det spennende å se de ulike versjonene av samme motiv – malt med flere års mellomrom – her presentert vis-a-vis hverandre på hver sin vegg.

Mot slutten av begge utstillingene var det svært spesielt å få innblikk i hva øyesykdommen gjorde med kunstneren.

Det syke øyet påvirket måten han malte på, og det var sterkt å se i hvilken grad det opptok ham. Munch holdt over det friske øyet og så med det syke. Hans blikk på verden ble annerledes. Akvarellene med de sirkelrunde motivene i sterke farver – som henspiller på hans syke øye – er ekstremt moderne og minner meg om amerikansk ekspresjonisme.

For en som kun kjenner de verdensberømte Munch-motivene, vil det være nesten umulig å gjette at de er utført av samme kunstner.

Det er oppsiktsvekkende at Edvard Munch har fått en slik fremtredende plass i tre samtidsmuseer som ellers kun viser kunst fra vår egen tid. At Centre Pompidou, Schirn Kunsthalle og Tate Modern valgte å ta ham inn, sier mye om kunstnerens relevans endog i vår tid – men også om hans modernitet rent teknisk.

Den omreisende utstillingen har vært en fantastisk måte å formidle Edvard Munch på! Nye generasjoner har oppdaget ham. Nye sammenhenger har blitt forstått. Nye sider er kommet til syne.

Som direktør Stein Olav Henrichsen selv har sagt det: «Vi forvalter en arv som vi er forpliktet til å gjøre tilgjengelig for flest mulig.»
Her hjemme blir det jo spennende å se hvor denne diskusjonen ender… Som vi alle har registrert, er det flere og sterke meninger om hvorledes dette bør og kan løses.

Men nå er jeg spent på å se hvorledes Munchmuseet selv har valgt å presentere «Det Moderne Øye». Sirkelen er sluttet, utstillingen har kommet hjem.

Jeg gratulerer og erklærer herved «Det moderne øye» for åpnet.