Sæterhytten gjenåpnet: Tale ved overrekkelsen

På Kongens og egne vegne takker jeg for de to historiske flotte gavene vi fikk til våre 70-års dager! Restaureringen av Wedel-monumentet og Sæterhytten med Musikkpavliongen.

Personlig har jeg gledet meg - lenge - til denne dagen. Det er spesielt tankene og ideene bak denne gaven som fascinerer og engasjerer.

Det var Kong Carl Johan og Bernadottene som la grunnlaget for det Bygdøy vi ser i dag. Allerede året etter han ble Konge, i 1819, kjøpte Carl Johan to løkker her på Ladegaardsøen; det som i dag er Rhodeløkken og Oscarshallområdet, - og i 1837 kjøpte han hele Ladegaardsøens Hovedgård som den norske stat hadde lagt ut for salg.

Samtidig røpet han en plan han lenge hadde hatt: Christiania skulle få sin sentralt beliggende utfluktspark, likesom Stockholm fikk sin Djurgården.

Den beskjedne byen ved fjorden som møtte Kongen i 1814 - uten monumenter, slott og parker - vitnet om at hovedstaden i Danmark-Norge hadde vært København. Det nye parkanlegget og byggingen av Det kongelige slott skulle forandre på dette. Kongen hadde sett de store parkene vokse opp i London, Paris, Berlin og andre europeiske byer. Det var de engelske, romantiske landskapsparkene, som ble til glede for byenes innbyggere, i en tid da byene og industrisamfunnene vokste frem.

Christiania skulle bli en europeisk hovedstad. Snakk om byutvikling!

Opprinnelig skal tanken ha vært å utvikle et sammenhengende parkanlegg mellom Slottet og Bygdøy, en ”offentlig Spadseregang” - men denne ideen skulle vise seg umulig å realisere. Presset på tomtearealene i Christiania var stort ved midten av 1800-tallet, og den ”Grønne korridoren” Kongen hadde tenkt seg, ble raskt avskåret og bebygget.

Dronning Desiree kom til Norge for første gang i anledning grunnstensnedleggelsen for Slottet i 1825. Hun bodde på Ladegaardsøens Hovedgård, og det sies at hun vandret med sine hoffdamer på stiene her på denne kollen, som opprinnelig het ”Lindehaugen”. Lindeskogen og den vakre utsikten betok henne, og etter hennes ønske ble det nå anlagt flere stier - og flere beplantninger kom til. Med dronning Desiree fikk denne kollen navnet ”Dronningberget”.

Det var ikke rart at Dronningen ble betatt av utsikten. Vi kan bare lukke øynene og forsøke å se den for oss: Ingen strandpromenade eller durende motorvei, ingen tett bebyggelse, ikke et kirkespir å se herfra - kun den stolte festningen Akershus, Ekeberg i bakgrunnen og kanskje en fergemann som langsomt rodde folk over den blanke kilen. Besnærende lå fjorden der med sine øyer og de grønne marker. Den pastorale idyll var fullkommen. Den gang.

Carl Johan skapte en engelsk landskapspark i tidens ånd. Det var ”Drømmen om Arkadia” som opptok samtiden. Hans folkepark ble en ”Ferme ornée”, en pyntet gård, der bølgende åkrer og beitende dyr var en del av selve parklandskapet – slik det fremdeles er. Heldigvis!

I 1849 stod endelig Det kongelige slott i Christiania ferdig. Nå var det et nytt kongepar, Oscar I og Josephine, som skulle følge opp Kong Carl Johans intensjoner. Ideen om et Lystslott, likt Rosendals Slott på Djurgården, var nok Dronning Josephines, hennes penger også, men sammen gikk kongeparet med stor iver inn for å virkeliggjøre Oscarshall, som stod ferdig i 1852.

Et smykke av et Lystslott! Helt fra begynnelsen var tanken at Slottet skulle være offentlig tilgjengelig for allmennheten, som et Samtidsmuseum. Oscarshall ble også straks en av Christianias severdigheter!

Muligens kan man si at det var i Bernadottenes ånd - da Kongen og jeg i sin tid ønsket å åpne Slottet i Oslo for publikum. Så vidt mulig ønsker vi å dele med alle det vi har funnet av interessante gjenstander og publikasjoner, som kaster nytt lys over historien.

Oscar Is sønn, Carl XV fikk bygd Sæterhytten her på Dronningberget, etter Dronning Louises ønske. Innvielsen må ha vært storslagen! Statsråden nevnte de tre Louis-er; Den yngste Louise var kun 11 år, og hun ble noen år senere Kong Haakons mor. Det var først nå, da Sæterhytten skulle restaureres, at Folkemuseets historiker avdekket at det var Oscarshalls tidligere badehus som var utgangspunktet for hytten.

Carl XV fortsatte å bygge ut anleggene langs Frognerkilen og utover i Kongeskogen. Han fikk også anlagt strandstien fra Oscarshall hit til Dronningberget, som nå inngår i det nye kyststiprosjektet. Vi ser alle frem til at dette skal bli fullført!

Carl XV døde ung, og hans bror, Oscar II, ble den av unionskongene som tilbrakte mest tid på Bygdøy. Fra hans tid stammer kongevillaene, Bygdø Sjøbad og ikke minst hans norske bygningssamling, verdens første friluftsmuseum, som nå er en del av Norsk Folkemuseum. Som på Djurgården ble museene en sentral del av folkeparken.

Det er ingen selvfølge at det fremdeles er bevart såpass meget urørt. Og på samme måte som Carl Johans ”Grønne korridor” ble avbrutt for snart 200 år siden, har også mange utbyggingsforslag gjennom tidene truet dette attraktive området - men heldigvis var både Kong Haakon og Kong Olav konsekvente forsvarere av Kongsgårdens helhet.

Det gleder Kongen og meg at denne helhetstanken føres videre like konsekvent av Regjeringen og av Folkemuseet. Det er meget viktig som Statsråd Aaserud nevnte i sin tale; å ta vare på Bygdø Kongsgårds rike kulturhistorie og naturverdier for ettertiden. Skal området fortsette å være et attraktivt rekreasjons- og opplevelsessted for Oslos befolkning, må vi alle vise respekt og omtanke for helheten også når vi ferdes her ute. Riksantikvaren har nå foreslått fredning av hele området. Bygdø Kongsgård er et viktig nasjonalt kulturminne.

Da Kongen sa ifra seg disposisjonsretten i 2004, overtok Norsk Folkemuseum forvaltningen av selve gården. Jeg vet at Folkemuseets historikere har hatt adgang til Slottsarkivet i Stockholm, hvor man nå har funnet tegninger til paviljonger og drivhus, oversiktskart over parkanleggene og bunker av korrespondanse, som forteller om intensjoner og gjennomføring av Bernadottenes mange prosjekter.

Det er dette faglige forskningsarbeidet som har gitt oss grunnlag for å gjennomføre det storslagne restaureringsarbeidet som nå er i gang. Bygdø Kongsgårds historie skrives nå på nytt, og jeg gleder meg til å få bedre innsyn i denne for Oslo så viktige og spennende historie!

Siden jeg er så heldig å sogne til dette området, enten jeg bor på Slottet eller Bygdø Kongsgård, så har det seg slik at jeg en gang i uken trimmer med gode venninner her ute. Vi har sannelig lært Bygdøy å kjenne i all slags vær- sommer som vinter! Vi kjenner alle stier med glatte røtter, gjengrodde bakketopper, utraste murer, nedfalte rekkverk og forsøplete strender. - Og vi utforsker også gateløpene og museene.

For et eventyrlig område Bygdøy – den bebygde øya - er!
Hvis den bare blir skikkelig tatt vare på!

Et spesielt hus har opptatt oss meget de siste årene og det er Sæterhytten og dens skjebne. Den stod lenge ubebodd og forfalt mer og mer. Derfor var det spesielt hyggelig å få denne restaureringsgaven til våre 70-års dager. Jeg kan forsikre om at arbeidet har vært fulgt med argusøyne og fotografiapparat!

Ikke tror jeg at noen - hverken Riksantikvaren, Byantikvaren, 4B arkitekter, Folkemuseet, Statsbygg eller andre - har tatt så mange fotografier, innvendig som utvendig, av Sæterhytten og Musikkpaviljongen, som undertegnede har gjort i denne perioden. Det har vært så morsomt å se hvor grundig arbeidet er blitt utført, hvor stor ekspertise som har vært til stede i alle detaljer. Og hvor engasjerte arbeiderne har vært! De har til og med vært imøtekommende selv om disse brysomme damene har åpenbart seg i tide og utide. Det gjør godt å vite at vi har ekspertise som kan ta vare på de gamle, ulike håndverksteknikkene.

Jeg føler meg overbevist om at Staten ved Norsk Folkemuseum, Riksantikvaren og Statsbygg fortsatt vil stå vakt om, videreutvikle og ta vare på Bygdø Kongsgård på aller beste måte, og ikke minst - at de vil åpne området for hele byens befolkning, slik Carl Johans opprinnelige tanke var om en ”offentlig Spadseregang”.

Jeg tror ”Drømmen om Arkadia”, vårt norske Arkadia, med skog, eng og sjø, vil leve så lenge vi har evnen til å hegne om – og forstå å ta vare på – de enestående naturgitte omgivelsene som er blitt oss til del.

Kongen og jeg takker Regjeringen for en oppmuntrende og spennende gave som har brakt restaureringen av Kong Carl Johans gamle park et langt skritt videre. Jeg er selvsagt meget beæret over å kunne motta, på Kongens og egne vegne; Restaureringen av Sæterhytten med Musikkpaviljongen.

Jeg lover at jeg fortsatt skal holde øye med bygningen, og benytte meg av dette unike Dronningberget, som nå ligger så smilende og vakkert tilgjengelig for oss alle. Jeg gleder meg til å se stadig mer av Kong Carl Johans gamle parkanlegg stige frem igjen, og jeg håper publikum vil oppsøke og sette pris på dette flotte anlegget som nå stråler - i sin fordums glans! Som den gang!

Hjertens takk!