Avduking av monumentet Reflexions

Kjære alle sammen!

La meg først få gratulere både kunstnerne, byen og ikke minst det jubilerende selskap med det nye monumentet og uttrykke min glede over å få delta ved jubileumsfeiringen som i disse dager preger kunnskapsbyen Trondheim. Særlig vil jeg, som beskytter, få overbringe mine hjertelige gratulasjoner til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. For et slikt selskap er 250 år en imponerende alder. Jeg gleder meg over at jubilanten likevel er ved god helse, og jeg ønsker lykke til både med alle jubileumsarrangementer og videre innsats for vitenskapen.

I den nye boken om Selskabets historie blir de tre grunnleggerne, Johan Ernst Gunnerus, Gerhard Schøning og Peter Frederik Suhm, omtalt som de tre vise menn. Og de var nok både vise og dyktige. De viet sine liv til vitenskapen. Gjennom sin kreative entusiasme og sitt aktive vitebegjær ble de banebrytere for moderne vitenskap i vårt land. De reiste selv et minnesmerke gjennom den vitenskapelige institusjonen de skapte, og som nå har virket for vitenskapen på forskjellig vis gjennom 250 år. Disse vise menn fortjener at vi stadig minnes dem.

Når vi i dag har avduket et konkret monument over dem og deres etterfølgere, er det både for å minnes og hedre dem for deres innsats, og for å inspirere til å føre vitenskapen stadig videre.

Et slikt moderne monument kan vekke spørsmål og interesse, og det vil kunne hjelpe nye generasjoner til å la seg stimulere av den undring og det vitebegjær som drev grunnleggerne av Vitenskapsselskapet, og som er en drivkraft i all forskning og kunnskapsutvikling.

Vårt samfunn er avhengig av at vitenskapen utvikler seg videre, og at det skjer på en måte som bedrer menneskenes livsvilkår. Dette monumentet skal hedre kloke og samfunnsbyggende vitenskapskvinner og -menn. I tillegg kan det være med å sette fokus på den gode og byggende vitenskapen som har økt vår kunnskap og bedret våre kår gjennom de siste 250 år. Samtidig vet vi at vitenskapens nyvinninger dessverre også kan benyttes på andre og destruktive måter. Det har historien altfor mange eksempler på. På en benk ved siden av vårt store monument sitter den lille jødepiken Cissi Klein, et offer for de negative krefter. Det er et talende naboskap som gir ekstra dimensjoner til monumentet.

Det er kunstnernes intensjon at monumentet skal bli et viktig samlings- og møtepunkt her på Kalvskinnet – ikke for krigerske sammenstøt som i borgerkrigstiden på 1100-tallet da kong Sverre og Erling Skakke sørget for våpengny her i strøket - men for fredelige møter og samtaler, for ettertanke og refleksjoner som også kan inspirere. For nettopp slike steder trengs, kanskje mer i vår tid enn noen gang før.