Kongens nyttårstale 2025

I høst besøkte Dronningen og jeg Aremark kommune i Østfold, nær svenskegrensen. Da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem igjen, så vi på hverandre og smilte. Det hadde vært et godt og hyggelig besøk. Men det var noe mer. Noe som varmet langt inni oss.

Det tok ikke så lang tid før vi fant ut hva det handlet om. For det var nemlig noe vi kjente igjen. Som vi også hadde møtt i Kvænangen, i Balsfjord og på Svalbard tidligere i år. Og som Kronprinsparet møtte på sin reise i Hallingdal i september.

Det var gleden over å være sammen med mennesker som får til noe bra i fellesskap og som tar vare på hverandre.

Derfor reiste vi oppløftet hjemover etter en god dag. Og kanskje traff det oss litt ekstra godt i hjertet fordi det var så annerledes enn mye av det som ellers preger vår verden for tiden. Det kjentes som noe dyrebart, noe som vi må passe godt på.

Denne positive kraften har Dronningen og jeg vært så heldige å få oppleve på våre mange reiser over hele landet gjennom de 57 årene vi har vært gift. Det er ren vitamininnsprøytning.

Bare se for dere:

Et mannskor ytterst på kaikanten – syngende av full hals i stiv kuling.

Et idrettslag der treningen gir barna glede, mestring og vennskap.

En språkcafé i en liten bygd der latteren runger blant mennesker fra forskjellige land som har funnet seg et nytt hjem her hos oss.

Sånne opplevelser er til å bli ordentlig glad av.

Vi er selvsagt klar over at alle gjør seg ekstra flid når vi skal komme på besøk. Men det fins der jo fra før. Klubber, kor, korps og folk – de finnes ikke opp fordi vi kommer. Alt dette holdes levende hver dag – over hele landet.

For oss er dette en effektiv kur mot mismot – og en sterk motivasjon for å gå løs på en ny dag.

Neste år har vi alle noe stort å se frem til når også det norske herrelandslaget har kvalifisert seg til fotball-VM – for første gang på 28 år. Lagånden til landslaget er et fantastisk eksempel på det å få til noe sammen. Vi kan være ordentlig stolte av dem. Og jeg gleder meg!

Samtidig er det lett å forstå at mange kan bli både urolige og nedfor sånn som verden ser ut i dag. Den kjente verdensordenen som vi har fulgt i mange tiår er i omveltning. Daglig ser vi eksempler på at demokratiske prinsipper vakler og minoriteters rettigheter svekkes – også i vår del av verden.

Her hjemme sliter mange med å få hverdagen til å henge sammen.

Vi lider med våre medmennesker i Gaza, Ukraina og Sudan. Og vi blir opprørt over mangelen på enighet om rettferdige, varige løsninger. Det gjelder også i arbeidet med å beskytte kloden vår og naturmangfoldet mot klimaendringer. De har i år igjen fått katastrofale følger for mennesker som er ekstra utsatt. Viljen til å ta skikkelig grep ser fremdeles ikke ut til å være sterk nok.

Allikevel: Vi har så mye godt og viktig å ta vare på. Som vi har bygd opp sammen, som vi må bevare sammen, og som vi fortsetter å skape sammen. Vi må bidra der vi kan. Både i det store og det lille.

I det store bildet gjelder det fremfor alt å holde fast ved internasjonalt samarbeid – for vi har ingen gode alternativer. Jeg vil i kveld takke alle som står på hver dag for fred, utvikling og samhandling i verden. Gjennom diplomati og humanitært arbeid, gjennom forsvar og handel. Vi trenger hver og en av dere. Ikke mist troen på at dere gjør noe av verdi.

Og så må vi ikke bli immune, men fortsette å la oss berøre av andres skjebne. Vi kan kanskje tenke at når krig og konflikt pågår år etter år – at det nærmest er sånn det skal være. Men det er ikke det. Det er riv ruskende galt. Bildene vi ser, historiene vi hører – tenk om det var vårt eget barn. Vår mor. Vår bror.

Det å kunne sette seg inn i andre menneskers situasjon og føle med hverandre er helt avgjørende for veien fra et jeg til et vi. Og det er dit vi må, det er der vi skal være. Både i internasjonal solidaritet og i hverdagen vår – i alle slags møter med mennesker.

Kjære alle sammen,
En Røde Kors-medarbeider som hadde jobbet som barnelege i krigsområder, sa i et intervju: «Vi må heie på de gode kreftene og velge det gode når vi får den muligheten.»

Og den muligheten får vi jo egentlig daglig. For selv om vi har folkevalgte som ivaretar styre og stell av landet, så er alle som bor her del av hverdagsdemokratiet vårt. Og det er verdt å forsvare – hver dag. Det gjør vi ved å delta. Ved å møte opp, og bli regnet med. Ved å bruke stemmen – ved valg og i møter; som i foreldreutvalget, borettslaget eller i vennegjengen.

Det er ikke helt gratis. For det koster å forplikte seg. Det koster å si fra. Ja bare å komme seg opp av sofaen kan koste litt.

Det mest behagelige er kanskje å sitte hjemme og regne med at andre skal ordne opp. Men det holder ikke. Pilen peker på hver og en av oss. For hver og en betyr noe. Uansett hva du måtte streve med: Det er behov for akkurat deg.

Skal vi bevare et levende samfunn med et mylder av ulike mennesker og meninger, må vi også ønske de utradisjonelle synspunktene og annerledes spørsmålene velkommen. Det gjør vi ved å lytte til hverandre, ta hverandre i beste mening – og diskutere med respekt.

Som sagt – alt dette kan koste. Men det er verdt det. For historien viser oss gang på gang at det kan være skremmende kort vei fra å ha – til å miste. Og så lenge vi er bevisste på hva vi har og er villig til å forsvare det, mister vi ikke denne kvaliteten ved samfunnet vårt.

2026 er Totalforsvarsåret. Vårt beste sivile vern både i fred, krise og i verste fall krig, er en befolkning som står sammen, og som er villig til å bidra – hver på sin måte. Både med hode, hjerte og hender. Med tid og med krefter. Velkommen på laget, hver og en.

Kjære alle sammen,
Da Dronningen og jeg kjørte hjem fra Aremark i høst, var det enda en følelse vi satt igjen med – og som kanskje var den aller sterkeste: Takknemlighet. Og det vi er takknemlige for, det gjør vi gjerne en ekstra innsats for å ta godt vare på. Vel og merke når vi ikke tar det for gitt.

Så hva om vi henger dette spørsmålet opp over inngangen til 2026:

Hva er jeg takknemlig for?

Ja, kanskje vi skulle begynne hver dag med å stille oss det spørsmålet. Svarene blir nok like mange og forskjellige som vi er mennesker i dette landet. Men én ting håper jeg vi deler: Takknemligheten for hverdagsdemokratiet vårt. Og at vi sammen vil gjøre vårt beste for å ta vare på det – og velge det gode når vi kan.

Jeg ønsker alle et godt nytt år.