Statsbesøk fra Luxembourg: Tale ved gallamiddagen

Deres Kongelige Høyheter,
Mine damer og herrer,

Det er en glede for Dronningen og meg å ønske dere, Storhertug Henri og Storhertuginne Maria Teresa, velkommen til Norge og Det kongelige slott. Vi har sett frem til dette besøket, og jeg er stolt av mine egne bånd til den luxembourgske familien. Storhertug Henris mor, Joséphine-Charlotte, var min kusine. Min sønn Kronprinsen og Storhertugen er altså tremenninger.

Dronningen og jeg ser tilbake på vårt eget statsbesøk til Luxembourg med glede. Selv om det nå ligger 15 år tilbake i tid, har Dronningen og jeg gode minner fra besøket i 1996. Den gang ble vi mottatt at Storhertugens far og mor, Storhertug Jean og Storhertuginne Joséphine Charlotte. Besøket gikk blant annet til Deres lands sjarmerende hovedstad og mange andre vakre steder.

Deres Kongelige Høyheter,
Fortid, nåtid og fremtid fletter våre familier og våre to land sammen.

For europeiske stormakter har våre to land vært små. Grenser og selvstendighet har til tider vært prisgitt historiens konflikter mellom større makter. Den eldre generasjonen blant oss, i Luxembourg som i Norge, husker årene med okkupasjon og motstandskamp. I likhet med mine foreldre, min bestefar Haakon VII og den norske regjering, tilbrakte storhertugens far, hans foreldre og den luxembourgske regjering flere år i eksil for å fortsette kampen mot okkupasjon og voldsherredømme. Storhertugens familie – som min familie - var med i kampen for å gjenvinne friheten: Min far som forsvarssjef og Storhertugens far som deltaker ved landgangen i Normandie og i kampene i Nord-Frankrike.

Disse erfaringene gjør at vi vet å verdsette frihet og selvstendighet. For å sitere den norske dikteren Nordahl Griegs formanende ord: ”Men dere som lever, må våke over den fred vi skimtet i naboskapet av døden.”

Det var naturlig for våre to land å bidra til etablering av strukturer for å befeste den gjenvunne freden etter 1945. Luxembourg og Norge var blant grunnleggerne av NATO i 1949, og den nordatlantiske forsvarsalliansen har trygget freden i medlemslandene i mer enn seks tiår. Vi har vist solidaritet i NATO og bidratt i internasjonale operasjoner i Alliansens regi.

Våre to land samarbeider i internasjonale organisasjoner. Vi vet at respekt for folkerett og internasjonale avtaler er en forutsetning for fred og demokrati. Vi er forankret i det samme verdigrunnlag – i synet på likestilling, likeverd, integrering og utvikling. Vår styrke ligger i vårt bidrag til å løse felles utfordringer sammen. I tillegg til Europarådet, deltar vi i Det europeiske økonomiske samarbeidet og Schengen.

EU-organer er lokalisert i Luxembourg. Det er også EFTA-domstolen, som for Norge er et ankerfeste i forholdet til Den europeiske union.

Luxembourg og Norge er begge støttespillere for FN. Vi er sammen deltakere i fredsbevarende FN-operasjoner. Vi har valgt parallelle veier og deler verdier i bekjempelse av global fattigdom. Våre land er blant de rikeste i verden per innbygger, og vi har valgt å bruke av vår velstand til å bistå mindre heldigstilte. Forverringen av levekår som følge av krig, dårlig styresett og klimaendringer, skaper flyktningstrømmer og ytterligere fattigdom. Det er behov for vår innsatsevne både i og utenfor Europa.

Deres Kongelige Høyheter,
Luxembourg har fostret store europeiske politikere som har vært ledende i utformingen av de politiske strukturene i etterkrigs-Europa, fra Kull- og stålunionen over Det europeiske fellesskap til Den europeiske union.

Vi nordmenn er opptatt av sport, særlig vinteridrett. Luxembourgs kanhende fremste vinteridrettsutøver var Mark Girardelli. Allrounderen Girardelli vant verdenscupen i alpint fem ganger, og var en veiviser for våre egne alpinister. Hans navn er kjent blant mange nordmenn.

Mange nordmenn assosierer også navnet på Deres land med en populær radiostasjon: Radio Luxembourg – blant folk flest her i Norge omtalt som Radio Lux. Mange nordmenn har sittet rundt radioapparatene sene nattetimer og lyttet til populærmusikk og nye hits etter hvert som de kom ut – og mange danseføtter ble nok også kanskje såre ut over kveldene.

Deres landsmenn har satt varige spor etter seg også i Norge. Den katolske biskopen Johannes Olav Fallize var fra Bettlingen/Harlingen. Han var den første residerende katolske biskop i Norge etter reformasjonen og ledende i karitativ og sosial virksomhet. Fallize bygget skoler og sykehus og ledet den katolske kirke i Norge i over et kvart århundre frem til 1922.

En annen fremtredende luxembourger var offiser i dansk-norsk tjeneste. Johan Caspard von Cicignon fra Oberwampach, gikk i tjeneste hos Kong Frederik III i 1657 og ble kommandant på Bergenhus. Cicignon var ekspert på bygging av festningsverker. Ved iherdig innsats fikk han satt Sverresborg i Bergen i stand så det ble mulig å slå tilbake et angrep av den engelske flåten i 1665.

Om to dager setter vi kursen mot Norges gamle hovedstad Trondheim. Etter bybrannen i 1681 fikk Cicignon betydning for byplanleggingen også der. Han bygget Kristiansten festning, og fikk anlagt bredere gater – lenge før Paris fikk sin Hausmann.

Deres Kongelige Høyheter,
La meg utbringe en skål for Dem, Storhertug Henri, for Dem, Storhertuginne Maria Teresa, for det luxembourgske folk, landets fremtid og samarbeidet mellom våre to land.