Stortingsmiddagen 2002: Kongens tale

Stortingspresident,

For hundre år siden utga daværende handelsminister Jakob Schønning en dagbok om hvordan det var å være statsråd. Schønning skriver: ”Herregud hvor koselig det var å være statsråd i de gode gamle dager! Da satt man lunt innen departementets vegger og lot Stortinget snakke løs som det ville”. Og han fortsetter: ”Time etter time må regjeringen drive dank i tinget for å være på pletten når ens sak kommer frem; er man borte, så er hundre og ett ute. Men enda er de høye herrer folkerepresentanter ikke fornøyd. De vil møte statsrådene i korridorene, som de møter hverandre. Bare for å prate og snakke”.

Hans beskrivelser stemmer kanskje ikke helt med hvordan dagens kollegium ved Kongens bord opplever tilværelsen. I Snorres kongesagaer heter det et sted: ”Det er mye som skifter i en manns levetid”. At vi lever i en omskiftelig tid er det mange eksempler på også i våre dager. Av og til skjer utviklingen så fort at vi knapt nok klarer å henge med i svingene. Slik kan det sikkert også oppfattes for landets politikere. Og at mange ting kan endre seg fra år til år, og fra den ene dagen til den neste, vet dere mer om enn de fleste.

Også i vår medieverden er det nok ett og annet som har forandret seg. Fra fjernsynets barndom fortelles det at mange var skeptiske til om det i det hele tatt fantes noe å kringkaste. Daværende programsjef i NRK, Torstein Diesen, uttrykte det slik: ”Det kan bli vanskelig å skaffe stoff, selv om vi bare skal ha et par timer fjernsyn hver dag. Vi har ikke nok begivenheter å lage reportasje på her i landet”.

Dét kunne neppe vært sagt i dag. Begivenhetene står i kø. Vi bombarderes med informasjon. Og TV’en står der og flimrer det meste av døgnet. Mangt av det som kringkastes, handler for øvrig om oss som er samlet her ved dette bord. Men i kveld foreslår jeg at vi glemmer det. Mens høsten for alvor setter inn sitt grep, og kveldene blir lange og mørke, - da er det ekstra viktig å finne lyspunkter i tilværelsen. Vi håper denne kvelden kan bli en slik opplevelse; - midt i budsjettstrid og dragkamp om neste års politiske utsikter.

Våre erfaringer tilsier da også at disse middagene bruker å bli særdeles hyggelige. En grunn til det kan kanskje være at dere alle kjenner hverandre og er trygge på hverandre. Og nettopp trygghet er et nøkkelbegrep i menneskers mellomværende. Da kan man tåle både uenighet og rystelser.

I sin siste bok skriver Inge Eidsvåg om viktigheten av å ta vare på humoren. ”Le for sikkerhets skyld”, sier han. Men også latteren er avhengig av det trygge fellesskap. Det er derfor kanskje ikke rart det er mye humor på Stortinget. En historie fra C.J. Hambros tid sier noe om det. En representant kom opp til Stortingspresidenten og klaget over at en kollega fra et annet parti hadde fått fremsette grove beskyldninger fra talerstolen uten at presidenten grep inn. Da svarte Hambro på sin bergenske, tørre måte: ”Enhver representant må ha adgang til å gi uttrykk for den forvirring som til enhver tid hersker i hans hode!”

I vår tid er så alt for mange mennesker redd for å gå glipp av noe. Kravet om effektivitet og maksimal utnyttelse av tiden blir dermed et konstant press. Jeg tror vi må ta tilbake eiendomsretten over vår egen tid. En ny levekårsundersøkelse fra Hordaland forteller oss noe om at det er all right å unne seg gode dager og være litt midt på treet. Det er ikke de best trente, superslanke avholdsmenneskene som er lykkeligst. Tvert imot. De som er litt overvektige og som har evnen til å nyte livet, har, i følge undersøkelsen, best livskvalitet. For enkelte av oss som oppfyller en del av disse kriteriene, er slik lesning oppløftende.

Vår tids levekårsundersøkelser gir for øvrig også grunn for en viss uro. Vi blir rikere, men ikke nødvendigvis lykkeligere. Samtidig er det mange som bekymrer seg for fremtiden. Negative nyheter i mediene gir for mange en oppfatning av et samfunn som beveger seg i feil retning. Når institusjoner og enkeltpersoner man tidligere hadde tillit til svikter, mister mange den grunnleggende tryggheten i livet. I nyhetene hører vi om ras på børsen og tilsynelatende solide arbeidsplasser som vakler. Vold og kriminalitet, og uro for at man ikke vil bli tatt godt nok vare på i alderdommen, er også forhold som forklarer manges bekymringer.

Pessimismen kan også ha sammenheng med vår nye velstand. Tidligere tiders strev for å anskaffe bolig og dekke grunnleggende behov, gav en slags mening og mål i tilværelsen. I dag har mange dekket sine materielle behov og spør seg hva som er meningen med livet. Det er som det er sagt: Man har alt, men det er også alt man har.

Samtidig ser vi også at mange mennesker faller utenfor i samfunnet. Både på skoler og i arbeidslivet forekommer mobbing. Fattigdom og øket arbeidsledighet fører til at mange ikke får ta del i fellesskapets goder. Grådighet og kortsiktig gevinst setter arbeidsplasser i fare. Og økonomisk utrygghet kan medføre både motløshet og sykdom. Når noen mangler det som vanlige mennesker har, ekskluderes de fra fellesskapet, enten det er barn som ikke har råd til å delta på skoletur, familier som ikke har råd til et varmt måltid hver dag, eller mennesker som blir boende på hospits i lange perioder. Vår velferd er avhengig av at vi kan skape et godt samfunn for alle.

Også verdenssituasjonen stiller oss overfor store utfordringer. Situasjonen i Midtøsten gir grunn til bekymring. Men også mange andre steder er det ufred og kriger som påkaller verdenssamfunnets felles innsats. Ikke minst er kampen mot organisert terrorisme en stor utfordring hvor også vi må ta vårt ansvar.

Sist uke var Dronningen og jeg i New York. Det var en sterk opplevelse å stå på Ground Zero og tenke over det dramaet som utspant seg der for et år siden. Å være vitne til det som da skjedde har gjort noe med oss alle. Kanskje har livet blitt litt mindre forutsigbart. Og kanskje må vi erkjenne at vi står enda mer hjelpeløse enn vi har gjort tidligere.

”Feile vegen vert ikkje rett om det er mange som går han” heter det seg i et norsk ordtak. Det sier noe om at vi må stå opp for det som vi opplever som rett og riktig. Norges røst blir lyttet til i verden. La meg i den sammenheng få uttrykke min respekt og støtte til vår internasjonale innsats, det være seg både i fredsbevarende, humanitært og diplomatisk arbeid.

På den hjemlige politiske arena merker jeg meg også at dere står overfor en del utfordringer. Jeg ønsker dere lykke til, og minner om ordene fra Håvamål: ”Makten sin bør en mann med vett, bare bruke med måte; - blant modige menn merker han snart at ingen er aller best.”

For den kongelige familie har de siste par årene vært en rik og spennende tid. Dronningen og jeg har fått to gode svigerbarn som vi har blitt svært glade i. Samtidig har vi kjent styrken i det å få stå sammen i viktige begivenheter og når det stormer som verst. Men jeg må få være så ærlig og si at denne tiden også har vært vanskelig. Jeg takker imidlertid for all støtte og omsorg, og jeg håper og tror at vi alle har kommet styrket gjennom disse årene.

Nå har vi ikke flere å gifte bort. Men desto mer gleder vi oss nå over den lykkelige nyhet om at Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn venter barn. Dronningen og jeg gleder oss sammen med de unge og ser allerede frem til å bli besteforeldre.

Jeg ser ikke bort fra at det kan bli roligere tider, både for oss selv og de ansatte i tiden som kommer. Det vi imidlertid har fått god trening til, er å stelle i stand selskapeligheter. Jeg håper derfor at dere alle kan hygge dere sammen med oss i kveld og merke at dere er velkomne.

La meg avslutte med å minne om karen som kom innom jernbanestasjonen og skulle ha billett til Flå. ”– Er det ved Bergen eller i Hallingdalen?” spurde konduktøren. ”Det blir akkurat det samme”, svarte mannen, - ”for je blir henta på stasjonen!”

Dere ble ikke hentet på stasjonen. Alle har tydeligvis klart å finne vegen på egen hånd. Men like fullt har dere vært ventet. Og Dronningen og jeg har sett frem til dette måltidet lenge.

La meg dermed få ønske Stortingets president og hver enkelt av representantene velkomne hit, og lykke til med alt arbeid som utføres til beste for land og folk.

Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!