Stortingsmiddagen 2007: Kongens tale

Stortingspresident,
Kjære folkevalgte,

Jeg tenkte jeg ville starte kveldens tale med å lese opp den del av trontalen som jeg kom i skade for å hoppe over ved Stortingets åpning. Men etter som dere allerede har gjennomført trontaledebatten, er det vel kanskje litt for sent å ta opp den tråden.

Jeg skal ikke skylden på alderen, men året 2007 har så absolutt vært preget av 70-årsfeiringer. Hele to stykker på mindre enn et halvt år! – Dronningen og jeg har behørig markert at vi har passert en viktig milepæl, og normalt sett skulle vi begge nå ha befunnet oss i pensjonistenes rekker. I alle fall burde vi sikkert ha vært på et eller annet seniorkurs eller forberedelseskurs for alderdommen. Men slikt er det ikke tradisjonen for her på Slottet. Det eneste jeg har gjort i sakens anledning, er å motta i audiens en gruppe mennesker som orienterte meg om eldresaken! - Og Dronningen har benyttet året til å bestige noen ekstra fjelltopper!

La meg for øvrig få takke både Storting og Regjering for storslåtte feiringer og flotte gaver i forbindelse med våre fødselsdager! Vi har begge satt utrolig stor pris på den raushet, varme og omtanke vi har blitt møtt med, og vi gleder oss over at vi fikk oppleve bursdagene sammen med så mange. Dessverre var det bare noen få av dere som fikk anledning til å være til stede. Det er derfor ekstra hyggelig å få invitere dere alle hit til middag i dag, til et aldri så lite attpålag.

Jakob Weidemann sa en gang: ”Det tar tid å bli menneske, - et liv omtrent!”. Å få leve et langt og innholdsrikt liv er ingen selvfølge. Jeg fylles derfor av takknemlighet over å ha passert 70-årsmerket i noen lunde god form, og over fortsatt å kunne se frem til forhåpentligvis mange gode arbeidsår.

Det å bli eldre skjer ikke uten et visst vemod. Noen kan til og med oppleve det litt uverdig, - som å være gått ut på dato. Fra arbeidslivet hører vi vekselvis om hvilken ressurs de eldre er, og neste dag om hvor vanskelig det er for mennesker over en viss alder å få seg jobb. Med den mangelen på arbeidskraft vi opplever i Norge i dag, vil det kanskje være fornuftig å utnytte en så viktig ressurs.

En liten historie, som Kronprinsparet hørte på sin reise i Troms nylig, illustrerer dette. Maja Nygård - på 104 år - bodde alene i sitt hjem. En dag var været så dårlig at hjemmehjelpen ringte og sa at hun ikke kunne komme fordi det ville være umulig å komme seg fra veien og ned til huset hennes på grunn av all snøen. Da svarte gamle Maja: ”Du kan bare komme, for jeg har vært ute og tråkka opp sti til deg!”

Uansett er det ikke alltid like lett å følge med i den raske utviklingen i samfunnet. Et nytt fenomen i vår tid er de digitale klasseskillene, knyttet til både alder, utdanning og inntekt. De som kan mye fra før blir stadig flinkere, og de som klarer å følge med i utviklingen, får stadig flere fordeler. Samtidig er det mange som sakker akterut. Dette er en utfordring også i et demokratisk perspektiv og vil være en viktig oppgave for våre myndigheter i årene som kommer.

Dere har nettopp lagt et kommunestyre- og fylkestingsvalg bak dere. Og igjen ser det ut til at valgoppslutningen kunne vært bedre. Likevel gleder det meg å høre at lokaldemokratiet lever i beste velgående. Selv om lokale utfordringer ofte kan komme i skyggen av sentralpolitiske saker, og selv om de riksdekkende mediene synes å vise mest interesse for politikkens A-kjendiser, - arbeider tusener av dedikerte og trofaste politikere med det som er viktig i lokalmiljøet. Interessant er det å se at de finner samarbeidskonstellasjoner og inngår politiske ekteskap som ofte kan gå på tvers av oppfatningene i de sentrale partiapparatene og i rikspolitikken.

I forbindelse med sitt statsbesøk til Norge for noen uker siden uttrykte president Lula i et intervju: ”Jeg er dypt imponert over hva Norge og de nordiske landene har fått til innen velferd, likestilling og fordeling av inntekter. Det paradoksale er imidlertid at mennesker der oppe er så rike at de nærmest dør av kjedsommelighet, mens vi i Brasil er fattige og dør av sult”. Det er ikke vanskelig å skjønne Lulas poeng. Men det er likevel betryggende og oppmuntrende å se at folk i Norge ikke bare kjeder seg, men at mange engasjerer seg og er opptatt av viktige samfunnsspørsmål.

Noe som tydeligvis opptar de fleste, er miljøet. Jeg får stadig brev, ikke minst fra barn og unge hvor de uttrykker frykt for fremtiden. De opplever at været forandrer seg i Norge, de ser bilder fra flommer i Asia og England, og de hører om isen som forsvinner ved polene. Det er ikke rart at både barn og voksne kan bli urolige. Det har de sannsynligvis god grunn til. Med bakgrunn i stadig nye alarmerende rapporter om pågående klimaendringer og dramatiske uttalelser fra FNs klimapanel, er det grunn til å være bekymret.

Vi kan ikke lenger overse advarslene og fortsette som før. Sannsynligvis har menneskelig aktivitet allerede ført til akutte klimaendringer. Det betyr at utslippskutt alene ikke er nok. Betydelig innsats og investering må til. Tiden har kommet for en felles kurs og global innsats. Samtidig er det nødvendig å minne om at mye også må skje lokalt.

I en globalisert verden blir det lokale bare mer og mer viktig. Det er som en tidligere stortingspolitiker en gang sa: ”Man må ikke bli så global at man ikke befinner seg noe sted!” Tidligere kunne vi gjemme oss bak at alt skjedde langt borte. Men langt borte finnes egentlig ikke lenger. Alt henger sammen med alt, enten det gjelder miljøvern, klima, terror, helse, kultur eller fattigdom. Utfordringen blir å vise at vi alle kan og må gjøre noe. Vi kan alle bidra til en grønnere hverdag, gjøre vårt for å minske utslipp og forurensing og satse på kollektiv transport. Da er det viktig at det legges til rette for alle små og store bidrag, og at vi kan stole på at det alltid går et tog!

Et felt hvor Norge har satset mye de siste årene er nordområdene. Miljømessig er det definitivt noe av det mest sårbare vi har. Samtidig handler nordområdesatsingen om å synliggjøre mulighetene i nord og å utnytte dem på en langsiktig måte. Denne satsingen har allerede øket den internasjonale interessen for området og gitt seg utslag i prosjekter og kontrakter i næringslivet. Det har også mye å bety i forhold til bosetting, og i forhold til mellomfolkelig og kulturell kontakt.

Kultur og kulturarv er en betydelig kapital, som vi i Norge vet å utnytte. De siste to årene har vi behørig markert to av våre store kunstnere, Henrik Ibsen og Edvard Grieg. Neste år er det Henrik Wergelands tur, og så følger Knut Hamsun, Ole Bull og Bjørnstjerne Bjørnson i tur og orden. Vi er midt inne i gullrekka, i førstesekseren, og vi har all grunn til å utnytte synligheten og mulighetene både nasjonalt og internasjonalt.

Et annet jubileum i år, som har gått litt mer upåaktet hen, er 200-årsjubileet for Johan Sebastian Welhavens fødsel. I et av sine dikt beskriver han en høytidelig middag hvor noen av gjestene føler seg litt utenfor og ikke helt vet hvordan man skal te seg og hvordan man skal konversere.

En Soirée er nu for Tiden lagt an i meget høi Sving
Med Kunst, Talenter, og med Viden, man virker der enorme Ting.
Men inden man er rigtig hjemme i denne nye Herlighed
Man sidder ofte nok i Klemme, med hva man ved og ikke ved.

Jeg håper Stortingets representanter slipper denne usikkerhet ved kveldens Soirée, og at man kan snakke om både det man vet noe om og det man ikke har greie på. Et godt eksempel på det siste er vel kommentaren som kom fra en stortingspolitiker for en tid siden: ”Norsk økonomi har lenge befunnet seg på avgrunnens rand. Vårt parti ønsker nå å komme et skritt videre!”

Dronningen og jeg håper i alle fall at dere alle hygger dere ved dette årlige høydepunktet her på Slottet. Det er jo for øvrig et lite jubileum i seg selv at det i år er 100 år siden min bestefar, Kong Haakon, tok i bruk Slottet som residens- og representasjonsslott. Før den tid hadde mine besteforeldre fristet tilværelsen i trekkfulle stuer på Bygdø Kongsgård, etter som Slottet måtte pusses opp.

Og så har vi altså i år, igjen, fått ta i bruk Kongsgården, 102 år etter ilandstigningen på Vippetangen – og 50 år etter min bestefars død. På en måte er ringen sluttet. Gården ble jo i sin tid satt i stand for å ta i mot Kong Haakon og Dronning Maud. Gleden over å bo på Bygdøy må ha vært særlig stor for Dronning Maud. Kong Olav har fortalt at ”hun red hver eneste virkedag, så sant det ikke var skybrudd”. I disse landlige omgivelsene var det også at min far la grunnlaget for sin livslange glede over sjø og båtliv. Sine første åretak tok han nemlig i en liten, hvit nordlandsbåt i dammen på Bygdøy Kongsgård.

La meg få takke Storting og Regjering for velvilje og raushet i forbindelse med restaureringen både av hovedbygningen og parken på Bygdø Kongsgård. Vi gleder oss til å fylle værelsene der ute med liv og aktivitet, og til å gi årstidene noe av den samme rytmen som min far og bestefar opplevde da de pakket sine vesker og flyttet på landet den 18. mai hvert år.

Det sies mye klokt i forbindelse med politiske valg. En partileder uttrykte for noen år siden at hans parti ikke hadde hatt noe særlig vind i seilene i det siste, men at en håpet på bedre bør frem mot neste valg. Da grep en tidligere leder i samme parti ordet og kom med følgende korrigering: ”En dyktig sjømann ber ikke om vind. Han lærer seg å seile!”

La meg få ønske Stortingets president og hver enkelt av representantene god seilas videre og lykke til med det viktige arbeid som skal utføres til beste for land og folk.

Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!