Stortingsmiddagen 2009: Kongens tale

Stortingspresident,
Folkets representanter,

Sant og si er det vel et lite jubileum på Stortinget dette året, etter som det er 125 år siden det parlamentariske system ble innført. Siden 1884 har parlamentarismen i sin norske variant vært en av bærebjelkene i vårt demokrati.

Alt tyder på at det var en meget opphetet politisk stemning den høsten for 125 år siden, og forholdet mellom Stortinget og Kongen var nok ikke spesielt idyllisk. Hos min oldefar, kong Oscar II, stod definitivt ikke norske stortingsrepresentanter høyt i kurs, og en middag sammen var nok ikke det verken kongen eller politikerne gikk og drømte om. Med det som bakteppe, gleder det Dronningen og meg å kunne invitere årets nye Storting velkommen til denne fredelige festmiddagen her på Slottet!

I år er det ekstra spennende, - med et nytt Storting på plass. Noen ansikter er kjente, men jeg ser også at det er svært mange nye representanter. La meg uttrykke et ekstra velkommen til dere som er på Slottet for aller første gang! Et spesielt velkommen også til vår nye stortingspresident!

De fleste av dere har lagt bak dere en lang valgkamp. For noen ble det et lykkelig valg. For andre ble det en stor nedtur. Veien til Stortinget kan åpenbart være både krevende og uforutsigbar. Det fortelles om en statsråd i en tidligere regjering som en gang stod nedenfor den store trappen inne i Stortingsbygningen og så på et lite barn som strevde og krøp oppover trappetrinnene. Da utbrøt statsråden tørt: ”Å, det er nok mange av dem der oppe som har krøpet både lengre og tyngre for å komme dit!”

På samme måte som veien mot Stortinget har sine utfordringer, kan sikkert livet innenfor veggene by på litt av hvert også. En tidligere stortingspresident så klare paralleller mellom sine fire første år på Stortinget og beskrivelsen av to drikkfeldige bønder i Jakob Sandes muntre dikt:

”Det fyrste gjekk på ein måte, dei fekk både le og gråte.
Det andre året vart verre, då rauk både hest og kjerre.
Det tredje tok og en ende, dei hugsa’kje kva som hende.
Og så gjekk dei inn i det fjorde, men det var det siste dei gjorde”.

Å være stortingspolitiker krever utvilsomt sin kvinne og mann. I vår tid er det kanskje større press enn noen gang om å være synlig til stede over alt og ha en mening om det meste.

”Multitasking” er vår tids mantra. Mange ender opp som digitale sjonglører som hele tiden må rekke over flere oppgaver på samme tid. Til og med i Stortingssalen kunne det vel hende at noen fant anledning til å sjekke e-post, twittre litt eller sende en melding mens debattene pågår.

Vi lever med stadig nye inntrykk og en informasjonsstrøm som kan ta pusten fra enhver. Man kan jo spørre seg om vi virkelig får gjort så mye mer enn før. Eller svekker denne heseblesende simultanaktiviteten vår evne til å konsentrere oss om de viktigste oppgavene i livet?

En interessant kontrast til det høye tempoet, er at enkelte går mot flyttestrømmen og vender tilbake til det enkle liv. ”Himmelblå” har for noen blitt en drøm, og enkelte lokalmiljøer melder seg inn i et nettverk av langsomme kommuner. I Sokndal, Norges første såkalte ”langsomme by”, er man ikke turist, men gjest. Innbyggerne er programforpliktet til å være vennlige, stress er bannlyst, og livskvalitet er pensum på skolen.

Barn har for øvrig et velutviklet og naturlig forhold til moderne informasjon. Jeg har mange anledninger til å samtale med barn, - senest nå i dag ved markeringen av at Barnekonvensjonen er 20 år. Det slår meg stadig hvor ressurssterke og kloke barn er, og hvor flinke de er til å sette ord på sine tanker. Tradisjonell, skolebasert kunnskap koblet med informasjonsteknologiens grenseløse muligheter, representerer en kompetanse som dagens unge generasjon er alene om. Jeg var i alle fall langt unna en slik innsikt da jeg var på samme alder.

Som bestefar har jeg i høst opplevd et barnebarn som har tatt sine første steg inn i skolehverdagen. Det har vært en morsom erfaring, og jeg gleder meg til å få ta del i opplevelsene til hele flokken av barnebarn når de går inn i den spennende nye verden som skolen representerer. Utdanning fikk naturlig nok en sentral plass i årets valgkamp. Det gleder meg at det er politisk enighet om at vi må satse på en god skole og gode arbeidsforhold for lærerne.

Våre politikere har måttet håndtere store utfordringer i forbindelse med finanskrisen dette siste året. Mye tyder på at vi fortsatt står overfor en økonomisk usikkerhet i tiden som kommer, og at det er for tidlig å avblåse finanskrisen helt. Vi vet at en del bedrifter sliter og at enkeltmennesker opplever smerten ved å bli arbeidsledig. Men det er betryggende at vi har myndigheter som har vilje til å stå sammen når det trenges og ta avgjørelser til beste for vårt fellesskap.

Vi har mye å være glade for her til lands. Men selv ett av verdens beste land har sine skyggesider. I en selvkritisk rapport til FN innrømmer Norge problemer med menneskerettigheter i eget hus. Familievold, overgrep mot kvinner og diskriminering av innvandrere er noen av temaene som berøres. Regjeringen har vist mot til å feie for egen dør og si klart fra at ikke alt står like bra til som vi skulle ønske. Jeg tror at en slik ydmyk holdning er et viktig signal også i møte med andre land og kulturer.

Miljø- og klimaspørsmål opptar oss stadig sterkere - nasjonalt som internasjonalt. Vår erkjennelse av problemer og utfordringer har kanskje vokst raskere enn vår evne til å løse dem. Men vår evne til å handle har heller aldri vært større. Jeg håper resultatene fra klimatoppmøtet i København i desember vil svare til forventningene og de store ambisjonene vi har på norsk side.

I tråd med oppfordringen om å tenke globalt og handle lokalt, er vi også her på Slottet opptatt av miljø. Vi serverer helst mat basert på råvarer fra småskalaprodusenter fra hele landet. Det sterke innslaget av grønt i borddekorasjonen i kveld bidrar også til å fokusere på en grønnere hverdag.

Stortingspresident,
Det har blitt en tradisjon at jeg rapporterer litt om tingenes tilstand på Slottet ved disse middagene. Også dette året har byggesaker vært et tema. Kronprinsparet har vært på flyttefot de siste månedene mens Skaugum er blitt rehabilitert, og Oscarshall er nettopp gjenåpnet etter lang tids oppussing. La meg få takke for stor velvilje fra Storting og Regjering.

Når det gjelder Oscarshall, har det ikke minst vært hyggelig å oppleve den store interessen fra publikum, som har strømmet til for å ta lystslottet nærmere i øyesyn. Bygningen er et minnesmerke over sin tid, og ikke minst over kong Oscar I og dronning Josefine. Når det gjelder henne, er jeg fortalt at interessen og iveren i byggeprosessen var meget sterk, endog sterkere enn kongens. Og ved kranselaget ble bygningen omtalt som Josefines borg. Engasjementet taler til dronningens ære, og er en situasjon jeg selv ikke er helt ukjent med.

Det er i år 150 år siden Oscar I døde. Ti år tidligere var det både kranselag på Oscarshall og innflytting på Det kongelige slott. Innvielsen ble feiret med stor festivitas, en begivenhet som skulle komme til å peke fremover. Det var nemlig da Slottsplassen og Slottsbalkongen ble tatt i bruk, som møtested mellom folk og Kongehus, slik vi er så heldige å få oppleve det hvert år på 17. mai.

Kontakten mellom Kongehuset på den ene siden, og folket og de folkevalgte på den andre, har nok endret seg noe fra de to kongene, Oscar I og Oscar II, sin tid og frem til i dag. På Slottet forsøker vi å modernisere oss i takt med tidens utvikling. Vår kommunikasjonsstab er blitt utvidet. Sist vinter presenterte vi våre samiske nettsider, og i løpet av året vil vi ha ferdig våre nye nettsider for barn. Det hindrer likevel ikke at vi mottar kritikk fra tid til annen, som da en av hovedstadens kulturaviser her i sommer mente at ”Informasjonen fra Slottet er skrumpet inn til bulletenger med innhold som nærmer seg nordkoreansk nivå.”

Både på Slottet og i Stortinget må vi nok finne oss i at ikke alle er like begeistret for det vi foretar oss. Olav Duun har en fornøyelig historie i så måte, som viser at han nok ikke hadde så store tanker om Stortinget. ”Der sitter en kar ute i Namdalsfjorden og tenker på to bykarer som har brukt å være hos ham på rypejakt om høsten: - Dei kom ikkje att, nei. Det gjekk ei uferd over dem begge. Den eine datt i sjøen og drukna. Den andre køyrde seg inn i politikken og hamna på Stortinget”.

Uansett, vi er glade for at dere alle er her i aften! Jeg ønsker Stortingets president og hver enkelt representant lykke til med det viktige arbeid som skal utføres til beste for land og folk.

Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!