Stortingsmiddagen 2010: Kongens tale

Stortingspresident,
Folkets representanter,

Det er hyggelig å kunne ønske våre folkevalgte hjertelig velkomne til middag her på Slottet igjen! Det er alltid ekstra stas når dere kommer, og det er få sammenkomster hvor stemningen og hyggen er så tydelig og hørbar som når dere er til stede!

De mest observante, har kanskje lagt merke til at Store spisesal, hvor vi nå sitter, har gjennomgått en ansiktsløftning siden sist dere var her. Umiddelbart etter fjorårets middag ble nemlig dette rommet stengt for en omfattende oppussing. Jeg skynder meg å legge til at selv om stemningen var god, så var det ikke fjorårets middagsgjester som forårsaket behovet for oppussingen. Den hadde vært planlagt lenge. Det er en møysommelig oppgave å føre et rom som har vært i bruk i 160, år tilbake til utgangspunktet. Men med hjelp av fremragende eksperter og håndverkere fremstår spisesalen i dag i sin opprinnelige prakt.

Store spisesal har alltid hatt bespisning ved offisielle arrangementer som sin hovedfunksjon, men den har også tidvis tjent andre formål. Tidlig på 1920-tallet var den for eksempel utstillingsarena for flyttbare lasaretter. Utstillingen varte en uke, og det kostet 2 kroner å komme inn. Bakgrunnen var at Kong Haakon og dronning Maud hadde tatt initiativ til en innsamlingsaksjon for å skaffe mobile feltsykehus, i tilfelle epidemier og landsomfattende ulykker. Dermed ble dette rommet fylt opp med oppredde senger, bandasjer og nattpotter. En viss kontrast til dagens festpyntede gjestebud kan en vel si.

Det første arrangementet etter vinterens oppussing var for øvrig gallamiddagen under det russiske statsbesøket i april. Jeg har latt meg fortelle at det under middagen pågikk hektiske bestrebelser på å sluttføre de siste detaljer rundt avtalen om grenselinjen mellom Norge og Russland i Barentshavet. Man må derfor kunne fastslå at store spisesal fortsatt kan brukes til mer enn å innta måltider. Jeg ser heller ikke bort fra at også Stortingets representanter gjennom årene kan ha benyttet middagene på Slottet til nyttige samtaler om vanskelige emner. Og hvem vet hva de snakker om de mange som også i kveld stikker sine hoder sammen?

Jeg mener å ha konstatert at det nå også blogges etter stortingsmiddagene. Det minner meg om at tidene endrer seg. Her på Slottet har vi for eksempel hatt en rekke stillinger og titler som etter hvert har forsvunnet. I min bestefars tid var ”gangkonen” en viktig person. Det var hun som vasket og holdt rent. Hun ble i sin tid erstattet av stuepiken, som ble avløst av husassistenten etter likestillingsdebatten på 1990 tallet. Også kong Haakons dessertjomfru er borte, men det vil dere knapt tro når vi kommer litt lenger ut i måltidet.

I 1937 hadde stallfullmektigen ved Slottet ansvar for 18 hester og 8 kusker, samt hovslager. I dag kommer man i Slottets stallbygninger i hu verdens korteste westernballade – var det ikke Øystein Sunde som fremførte den på NRK – ”I’m so lonesome in my saddle since my horse died”. For bare seletøyet og hestevognene er igjen.

Både på Slottet og i Stallen var det hybler for ansatte, og mange hadde både arbeid og hjem under samme tak. Blant hoffets eldste ansatte finnes det fortsatt noen som får et eget glimt i øyet når man snakker om ”Jomfrugangen”- en korridor reservert for de kvinnelige ansatte - og et ettertraktet besøksmål. Flere allianser skal ha blitt knyttet der - noen varige andre mer flyktige.

Fra avisenes forsider mener jeg å ha fått med meg at gaver har vært høyt opp på den politiske dagsordenen i høst. Uten å blande meg inn i politikken, må jeg få si at vi ikke er helt ukjente med temaet her på Slottet heller. Bak de minste gavene kan det ligge den største omtanken, og vi i Kongefamilien setter stor pris på de mange gavene vi mottar fra fjern og nær. Mye av det vi får tas i bruk, som flere av teppene dere har gått på på vei inn til store spisesal. Også mer uvanlige gaver kan komme til nytte. Tempeltreet fra kongen av Siams besøk i 1907 pryder fortsatt slottsgården. Vi registrerer og tar vare på det vi får. En rekke gaver er lagret og inngår i de kongelige samlinger, og over tid vil de kunne bli aktuelle som utstillingsobjekter.

Det er ikke bare politikere som bidrar til å fylle avisenes forsider. Vi gjør så godt vi kan, vi i Kongefamilien også, hadde jeg nesten sagt. Noen ganger er det ”ikke bare all right”. Å være i rampelyset er en øvelse det trenges styrke til, og uansett trenger vi å holde frem betydningen av å snakke vel om hverandre, eller framsnakke hverandre som det nå visstnok heter.

Denne høsten har jeg vært så heldig å få være med på en førsteklassings første skoledag. En helt ny og spennende verden venter den neste tronarvingen. Det er mitt håp at både hun og de andre barna i kongefamilien får ha en sorgløs barne- og ungdomstid uten alt for stort trykk fra mediene.

I år har vi markert NRK fjernsynets 50-årsjubileum. Det var utvilsomt et betydelig samfunnsbyggende mål Kong Olav antydet da han ved åpningen uttrykte at NRK TV skulle ”bidra til å gjøre livet bedre og lykkeligere for alle i vårt kjære fedreland”. Som allmenn-kringkaster har NRK bidratt med folkeopplysning og gitt oss en felles referanseramme. Gjennom fjernsynets første tiår fikk vi alle de samme bildene og de samme heltene. Vi kunne le av de samme uttrykkene, og vi kunne identifisere oss med de samme figurene. På den måten har vi fått et felleseie som er viktig i en nasjon.

Med dagens bokstavelig talt grenseløse valgmuligheter kan hver enkelt sette sammen sin egen medie- og virkelighetsmeny. Dette gir oss stor frihet og enorme muligheter. Men samtidig trenger vi fortsatt å utforme vår felles identitet og være til stede i hverandres liv. Og vi trenger å finne de gode balansene i våre liv.

Selv barn rammes i dag av livsstilssykdommer vi tidligere forbandt med voksne. Man leser om barn og unge som er slitne, stresset og utbrent, om mange som slutter på skolen. Jeg ønsker dere som i spennvidden mellom muligheter og utfordringer skal ta de viktigste beslutningene for kommende slekter, all mulig lykke til.

Dette året har vi markert Bjørnstjerne Bjørnson på en spesiell måte. Bjørnson var en uredd høvding som ruvet på så mange områder. I Slovakia, dit Dronningen og jeg reiser på statsbesøk i neste uke, huskes han fortsatt for sitt sterke engasjement for slovakenes sak.

Da meldingen om Bjørnsons død kom til Stortinget i 1910, reiste alle i stortingssalen seg og stortingspresidenten uttalte beveget at ”Nasjonen står i den aller største takknemlighetsgjeld til ham for alt det store og gode han har uttrettet for oss, våre barn og kommende slekter. Velsignet være ditt minne, du store borger”.

Bjørnson uttalte seg ikke alltid like rosende om politikerne. ”I politikken må sannheten vente til noen får bruk for den”, sa han en gang. Jeg velger derfor heller å gjøre tidligere stortingspresident Carl Joachim Hambros ord om politikken til mine: ”Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag.”

Jeg ønsker Stortingets president og hver enkelt representant lykke til med å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag. Jeg ønsker dere alt godt i det viktige arbeid dere utfører til beste for land og folk!

Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!