Blanche Majors Forsoningspris: Takketale

Kjære alle sammen,

Tusen takk for prisen!

Forrige uke leste jeg en artikkel i Vårt Land om mennesker som har opplevd de mest forferdelige ting – men som likevel ikke knekker sammen. Noen klarer både å komme seg videre, og i tillegg bruke erfaringen sin til styrke og glede for andre. Det stod at forskere har forsøkt å forklare dette fenomenet i 40 år, men at de fremdeles ikke har funnet alle svarene.

Jeg tror allikevel det må handle om en balansegang for alle som har opplevd traumatiske hendelser. Balansegang mellom håp og håpløshet, lys og mørke, kontroll i eget liv – og det å miste taket.

Når jeg møter mennesker som Blanche Major – som selv opplevde å miste nesten alle sine i en alder av 19 år – blir jeg både imponert og nysgjerrig: Hva har hun gjort for å komme seg videre i livet? Hvordan forsoner hun seg med virkeligheten?

Det har jeg tenkt om mange mennesker dette siste året. Nå vet ikke jeg om Blanche Major har lest den romerske keiser Marcus Aurelius. Men i sin bok «Til meg selv» sier han blant annet:

«Vil da dette som har hendt hindre deg i å være rettferdig, generøs, fattet, vis, oppmerksom, sann, ydmyk eller fri?»

Vi kan ikke velge bort det som har skjedd. Men vi kan velge hvordan det skal påvirke våre liv og våre omgivelser.

Forsoning er et godt og viktig ord. Noen synes det kanskje høres passivt ut – men jeg tenker på forsoning som noe aktivt. Noe vi bestemmer oss for. Det handler om hvordan vi velger å leve med det vi har opplevd, sett og erfart – hvordan vi tar det videre i livet vårt. Jeg tror forsoning er en nøkkel – ikke bare i fredsarbeid – men i alle menneskelige relasjoner. Ikke minst i forholdet til oss selv.

Jeg blir stadig imponert over mennesker. Vi hører ofte i dag at ungdommen er mindre engasjert og målbevisst enn før. Det er ikke mitt inntrykk. Når jeg reiser rundt på skoler og snakker med ungdom om verdighet, hører jeg historier om mot og overvinnelse, om å se dem som har behov for en klapp på skulderen eller en å snakke med. Historier om forsoning.

En verdighetshistorie som gjorde spesielt inntrykk på meg, hørte jeg på en skole i Oslo. Det var under Gaza-konflikten for tre år siden at en jødisk gutt ble mobbet på skolen. En muslimsk jente syntes synd på ham, begynte å prate med ham i skolegården – og begynte å gå sammen med ham til og fra skolen for at han skulle få være i fred. Mer enkelt, genialt og vakkert blir det ikke. Vi voksne har mye å lære av en sånn handling.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat av Mor Theresa som jeg liker veldig godt.

“If you are kind, people may accuse you of selfish, ulterior motives;
Be kind anyway.

If you are successful, you will win some false friends and some true enemies;
Succeed anyway.

If you are honest and frank, people may cheat you;
Be honest and frank anyway.

What you spend years building, someone could destroy overnight;
Build anyway.

If you find serenity and happiness, they may be jealous;
Be happy anyway.

The good you do today, people will often forget tomorrow;
Do good anyway.

Give the world the best you have, and it may never be enough;
Give the world the best you've got anyway.”

Takk