Frigjøringslunsj for krigsveteraner og tidsvitner

Deres Majestet,
Prinsesse Astrid,
Statsminister,
Statsråder,
Forsvarssjef,
Kjære veteraner og tidsvitner,
Kjære alle sammen

Andre verdenskrig er en sentral del av vår historie. Men krigen er også med oss i vår felles samtid. For den har preget og formet oss som mennesker og samfunn. Og vi kan ikke vite hvem vi ville vært i dag uten å ha med oss krigserfaringen i historien vår.

Krigen har satt dype spor i enkeltmenneskers og familiers liv gjennom flere generasjoner. Den har bidratt til å definere verdiene vi har bygget landet vårt på etter 1945. Den har gjort oss bevisst på hva som virkelig betyr noe for oss. Og den minner oss stadig på at fundamentet vårt alltid må være at alle mennesker er like mye verdt.

Dere som er her i dag vet at krigen – men også freden – skapte lidelse, savn og sår. Den skapte et ‘innenfor’ og et ‘utenfor’. Den visket ut noen grenser og skapte nye. Den skapte stolthet og ære, men også skam, undertrykkelse og usynliggjøring.

Når krigshistorie skrives, er det ofte de dekorerte heltenes historie som fortelles. Denne historien er viktig. Men krigen har så mange flere aspekter, så mange aktive, men også ufrivillige deltakere, så mange berørte. Jeg er glad for at flere av de utfyllende historiene gjennom årene også har fått plass og blitt fortalt.

Her i dag er det samlet mange tidsvitner, inkludert faren min og tanten min. Hver og én av dere er på en personlig og unik måte merket av krigen. En del av dere har jeg møtt før. Ved anledninger der vi har hyllet veteraner, på minnemarkeringer for holocaust, og på steder rundt i landet der krigshistorien vår holdes levende: Som i konvoibyen i Risør, i Måløy, på Falstad i Trøndelag, i Finnmark og langs flyktningeruta over til Sverige.

Det vi er samlet for her i dag, handler først og fremst om to ting: Det aller viktigste er å takke dere. På vegne av Kongefamilien og hele det norske folk vil jeg si: Takk for alt dere har gitt, for alt dere har ofret – for at vi kan leve i et fritt land.

Det andre er å gi dere – og oss selv – et løfte om at vi som selv ikke opplevde krigen, vil fortelle historiene om den videre. Ikke bare som kunnskap om fortiden, men som en levende verdidiskusjon om hva disse historiene betyr for oss i dag - så vi aldri skal glemme hva tusenvis av mennesker i vårt land har lidd og ofret livet for. Dere har båret på historiene og formidlet dem gjennom hele deres liv. Nå er det vår tur – og generasjonene som kommer etter oss.

Kanskje skal vi også av og til stille oss spørsmålet: Hva er det jeg selv villig til å kjempe for i dag, og i ytterste konsekvens risikere livet for?

På Akershus festning 8. mai i fjor siterte Kongen motstandsmannen Carl Johan Oftedahl. Kvelden før han ble henrettet av nazistene i Trandumskogen julen 1941 hadde Oftedahl ett viktig budskap til dem som ble igjen:

«Hils våre landsmenn og si at de må bygge Norge i kjærlighet.»

Det skylder vi også dere som er her i dag: At vi bygger Norge videre i kjærlighet - men også i takknemlighet - til alle som kjempet, led og ofret.

Oldefaren min, Kong Haakon, bar alltid med seg Norges grunnlov gjennom krigsårene. På innerlommen, ved hjertet. Der bærer også vi med oss arven dere har gitt oss å forvalte.

Takk.