Internasjonaliseringskonferansen: Åpningstale

Statsråd,
Fylkesmann,
kjære alle sammen!

Det er veldig fint å være tilbake i Bergen! Jeg har studert her, på Sjøkrigsskolen, og bodd i byen her i tre år – og det er alltid fint å komme tilbake igjen til Bergen.

I 1998 satt jeg på broen av en MTB – en av de mindre båtene i Sjøforsvaret – og fylte ut søknadskjema til skoler i utlandet. Og ble litt overrasket over mengden og kompleksiteten i arbeidsoppgavene som det medførte. Her trengte jeg å jobbe litt! Da hadde jeg allerede vært gjennom en masse universiteter sammen med daværende prorektor ved Universitetet i Oslo, Underdal. Vi hadde snakket oss fra østkysten til vestkysten i USA, og andre deler av verden også. Jeg fikk sendt søknadsskjema – og så var det TOEFL-test – som jeg heldigvis ikke trengte å ta. Den hadde jeg ikke klart en gang, man trenger et eget studium til den. Og så skulle jeg skrive et essay om en lederskapsutfordring som jeg hadde stått i. Det var ikke måte på hva som skulle gjøres – og jeg som trodde jeg bare skulle fylle ut et skjema. Men så enkelt var det ikke! Og det sier vel kanskje noe om den jobben dere gjør; at det trengs veiledning. At noen sier fra om at det trengs litt jobbing – det er ikke bare å sende inn et skjema.

Valget stod mellom mange universiteter, men grunnene til at jeg valgte Berkeley var kanskje tre, fire: Det var langt unna Norge, det var et bra universitet, det var engelskspråklig – det språket som jeg behersket, i tillegg til norsk. Og så var det det at det var en spennende studentmasse der, veldig multikulturelt miljø. Jeg så for meg at jeg kunne få mange bra impulser.

Jeg fikk mye ut av studiene: selve fagene var kjempebra - men det var også mye av det andre livet – studentlivet ved siden av – som ga meg masse og som jeg også lærte mye av. Både foredragene, debattene, alt som foregikk i studentmiljøet. De jeg ble venner med og traff der som var fra hele verden – ga meg innblikk i hvordan andre tenker. Jeg fikk sett verden på en annen måte. På International House, der jeg bodde, var det folk fra hele verden, og av og til skulle vi sitte slik at hvert land fikk ett bord. Det viste seg at det er ikke så enkelt – for der satt det for eksempel cubanere og eksilcubanere, det var ikke sikkert at de var så fornøyde med å sitte ved samme bord. Det ble mikrovarianter av sånn verden er i en del sammenhenger, og det var veldig interessant og spennende. Jeg er ikke så veldig glad i konflikt, så jeg prøvde å moderere litt. Litt sånn norsk tilnærming!

Det var mange som snakket om multikulturalitet i USA den gangen - og på Berkeley kanskje spesielt, og en av de tingene mange var veldig tydelige på, var at det er ikke en smeltedigel. Dette med å smelte alle sammen til en masse, det er ikke det som skaper det beste samfunnet. Det beste samfunnet skaper vi gjennom fredelig sameksistens og gjensidig respekt. Altså det at vi går ut av forskjellene, at vi bruker dem som ressurs – det er det som skaper det beste samfunnet og den beste framtiden. Det var en av de tankene som jeg bet meg fast i mens jeg var i Berkeley.

Så jeg tror med andre ord det er veldig bra at folk reiser ut og får andre impulser. En måte å gjøre det på, er i studietiden. Derfor er det arbeidet dere gjør, viktig. Og jeg tror også at når vi reiser ut, får vi justert det bildet av hva som er en normal måte å se verden på – i den grad det finnes noe normalt, eller hvis det er noen psykologer her: vanlig. Det er vel større sjans for at både vanlig liv og verdensanskuelse finnes i India og Kina enn akkurat her. Det perspektivet å se verden på tror jeg er sunt for oss.

Og så tror jeg at hvis vi skal få mye ut av studietilværelsen vår ute, kan det være en fordel at både studenter som reiser ut og kanskje dere også, legger til rette for at nordmenn ikke bare er sammen med nordmenn. At vi prøver å få kontakt med andre, på tvers av kulturer - at vi får impulser.

Det har blitt gjort veldig mye bra arbeid de siste årene på dette feltet i Norge. Da jeg studerte i Berkeley, var vi 30 norske studenter der. Da jeg besøkte universitetet igjen i 2011, var det mellom 200 og 300, tror jeg. Så her er det tydelig at det er noen som har jobbet!

For Norge, som rektor var inne på, er det jo også utrolig fint at det kommer studenter fra andre land hit for å studere sammen med oss. Både fordi at det blir et spennende miljø, men også selvfølgelig fordi de drar tilbake til sine land og snakker pent om Norge etterpå - om alle de positive erfaringene de har fått her.

Og så er det jo dette med avtaler mellom universiteter; når vi reiser rundt - Kronprinsessen og jeg, på offisielle turer, så er det veldig ofte en del av det å knytte relasjoner til andre land, nettopp studiesamarbeid. Det har vi eksempler på, senest fra Indonesia. Men også i Ghana og Mexico og andre steder har vi vært med på arrangementer der dere har inngått samarbeidsavtaler med studiesteder. Det er en veldig fin måte å bygge relasjoner på for landet vårt.

Utdanning er et av våre viktigste langsiktige virkemidler for å styrke vår konkurranseevne og Norges plass i verden. Denne konferansen er et viktig bidrag for at vi skal få det til.

Jeg ønsker lykke til videre med arbeidet deres – både det jeg har snakket om og forskningssamarbeidet - og herved erklærer jeg Internasjonaliseringskonferansen 2013 for åpnet!