KIM 25 år: Åpningstale

I 1109 satte den norske vikingkongen Sigurd Jordsalfare seil på sin 60 skip store flåte med kurs for Jerusalem. Han var 18 år da han seilte ut fra Norge. Korsfareren, for det var det han var, hadde satt seg som mål å få tak i en bit av Jesu kors over tusen år etter Jesu død. På veien ville han gjerne kjempe mot de ’vantro’. Han så nok på det som sin plikt, som den ”kristne fundamentalisten” og ekstremisten han var. Paven hadde oppfordret til å delta i korstoget mot de ’vantro’. Muslimene hadde vunnet innpass i stadig nye land, og paven så det som en trussel som måtte bekjempes med alle midler. På veien hadde Sigurd trefninger med maurerne utenfor Lisboa. Skip ble senket og mannskapet drept. Så kjempet han på Formetera, Ibiza, Mallorca og Menorca før han fortsatte videre til Jerusalem.

Vel framme i Jerusalem mottok Sigurd en bit av Jesu kors fra Patriarken, som gikk god for bitens ekthet. Foran en fullsatt kirke lovet Sigurd å legge relikvien på Olav den helliges grav i Nidarosdomen i Trondheim.

På vei hjem stevnet Sigurds flåte mot Konstantinopel, byen som i dag heter Istanbul. Han ville besøke verdens mektigste; keiser Alexios I. Det Bysantinske riket var i sin storhetstid og var verdensledende innenfor felt som litteratur, kunst og vitenskap. Dette var sivilisasjonens høyborg og maktens sentrum.

Det må ha sett imponerende ut da de 60 skipene seilte inn Bosporos våren 1111, tre år etter avreisen fra Norge. Men hva slags samfunn var det Sigurd møtte? Kristendommen var den dominerende religionen, men både jøder og muslimer fikk utøve sin tro uhindret. Det var en åpen og inkluderende holdning overfor andre kulturer. Ved hoffet møtte Sigurd mennesker med forkjellige hudfarger og ulik religiøs bakgrunn. Det må ha vært litt av en overraskelse og et sjokk.

Den unge norske kongen ga alle sine 60 skip i gave til keiser Alexios. Så red de hjem gjennom Europa.

Men den hellige biten av Jesu kors ble aldri sendt til Nidaros, og ble aldri lagt på Olav den helliges grav. Hvorfor holdt ikke Sigurd det han hadde forkynt da han var i Jerusalem? Han hadde brukt tre år på turen og kjempet mange slag for å få tak i den hellige biten. Hvorfor lot han da være å bringe den til Nidarosdomen?

Forfatteren Thorvald Steen skriver: ”Det er vel ikke rart at Sigurd måtte ha mistet mye av entusiasmen for å legge korsbiten på Olav den helliges grav? Han må ha stilt seg spørsmålet hva han egentlig kjempet for.[] Han ble truffet av det aller verste som kan ramme en sterkt troende: tvilen.”

Kanskje reflekterte han rundt sitt eget hat og sin egen ensidighet. Kanskje tenkte han litt som dette:

Hat er ikke uintelligent. Man kan resonere seg fram til å hate noen. Det forutsetter selektering av det som passer din historie. Men alle mennesker, også de intelligente selekterer, prioriterer og vektlegger.

Hat er ikke feigt. Den som hater kan finne stort mot, møte et publikum som er fiendtlig med stor frimodighet. Den som hater kan finne kraft til å sette sitt eget liv på spill for sin sak.

Hat er ikke ren ondskap. Hat kan samle, forene og bygge sterke bånd.

Men hat er latskap fordi den som hater ikke tar seg bryet med å ta inn over seg verdens kompleksiteter og paradokser. Å rendyrke en historie hvor en gruppe er mindreverdig er et svik mot humanismen. Den som lar handlingene sine bli drevet av hat svikter seg selv fordi det avskjærer oss fra muligheten til å gjøre det som vi er ment til. Det undergraver muligheten til å oppfylle vårt mest grunnleggende behov som menneske: å gjøre godt.

I refleksjonens stund, når Sigurd hadde kontakt med seg selv og tanken ikke var forurenset av sinne, forsto han at han var ment for noe bedre. Anelsen fortalte han det. Akkurat som anelsen vil fortelle oss alle hva vi er ment for hvis vi bare tar oss tid til å lytte.

Så hva motvirker hat?

Religion? Kanskje, men vi har mange eksempler på at den har blitt misbrukt, som av Sigurd før han kom til Konstantinopel.

Kunnskap? Jeg vil nok hevde at mange som sprer hat har stor kunnskap.

Jeg tror den beste medisinen mot hat er visdom. Visdommen krever empati og evne til å se verden fra andre menneskers synsvinkel. Med visdommen som strategisk partner kan vi bygge et sterkt samfunn sammen. Et samfunn vi vil være stolt av å overlate til barnebarna våre.

Jeg var på Bjørnholt skole for noen uker siden. Der fortalte en ung jente med hijab at på en annen skole enn hennes egen var det en ung jødisk gutt som ble mobbet. Han fikk mange nedsettende kommentarer, og det hendte han fikk slag og spark. Da Gaza konflikten eskalerte, ble situasjonen for den jødiske gutten verre. Da bestemte to venner av jenta seg for å stille seg på parti med den jødiske gutten. De var sammen med ham i alle friminuttene. På den måten fikk de vist sin støtte til ham og avverget det verste av mobbingen. Dette var vår unge venninne på Bjørnholt sin historie om verdighet.

På det fundamentet kan vi bygge et samfunn vi kan være stolte av. KIM har gjennom 25 år gjort en stor innsats for å styrke dette fundamentet. Det feirer vi i dag.

Gratulerer med 25-årsjubileet. Jeg ønsker dere en god konferanse og lykke til med det viktige arbeidet videre.