Statped-konferansen

Ordfører
Kjære alle sammen

God morgen!

Alt starter et sted.
En fars første bekymring. En mors anelse om at noe ikke er helt som det burde være. Mange av oss har kjent på uroen: Er barnet mitt sånn som de andre?

Dere vet alt om dette. Det er dere — og kollegaene deres i barnehagene, skolene, PP-tjenestene rundt om i hele landet – som er blant de første til å ta imot, til å høre og se mors og fars engstelser.

Dere kjenner de såre historiene om barnet som hører litt dårlig, er ekstra aktivt, ikke er så god til å lese – og veldig mange andre fortellinger om unike, små mennesker. Det viktigste vi har.

I Norge har vi et system som vi i felleskap, over mange år, har bygget – som tar hensyn til barn og unge med spesielle utfordringer. Grunnleggende for dette systemet er at all opplæring bygger på menneskeverdets ukrenkelighet. At alle er like mye verdt — uavhengig av hva som skiller oss. Samtidig skal vi gi alle barn og unge troen på at de er unike og har mye å bidra med – eller som det het i Kunnskapsløftet: "at enhver kan komme videre i sin egen vokster".

I barnehagen og på skolen er alle like mye verd. Med sine unike egenskaper tilhører alle det samme fellesskapet. Å høre til, å være inkludert, er noe helt grunnleggende i livet. Sammen med andre vokser vi som mennesker og tilegner oss kunnskap. Noen trenger ekstra hjelp til å kunne bidra – på sitt nivå. Vi er alle forskjellige. Det er det unike med hver og en av oss som gjør samfunnet rikt.

Temaet for årets viktige Statpedkonferanse er barnets stemme. At vi både lytter til og forstår hva barn og unge mener om egen situasjon, om sitt eget liv – slik at inkluderingen skjer i tråd med deres egne ønsker og behov. Slik at de også føler seg inkludert. Derfor er det godt at arenaer som denne konferansen finnes. Slik at man kan dele kunnskap, forstå mer, og finne fram til de de beste metodene og verktøyene.

Verden markerte i fjor at FNs Barnekonvensjon fylte 30 år. Den minner oss på at alle barn har rett til – som det står – «å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt».

Jeg tror at alle – uavhengig av hvem vi er, og hvilke egenskaper og evner vi har – kjenner til følelsen av ikke å bli hørt. Til ikke å bli tatt på alvor, ikke bli spurt om hva jeg synes. Et inkluderende fellesskap tidlig skaper et godt grunnlag for at flest mulig føler seg sett og hørt også senere i livet. Lysten til å lære, og lysten til å delta på en positiv måte, kan styrkes ved at hver enkelt føler seg sett og forstått.

Utenforskap begynner tidlig. Et menneske som føler seg sett og inkludert, og som en del av noe større, vil ha bedre forutsetninger for å kunne bruke sitt unike potensial. Å få anerkjennelse for det vi kan og mestrer – heller enn det vi sliter med — kan bidra til å utvikle styrkene til hver enkelt av oss.

Slik kan vi øke alles mulighet til å bidra, og til å bli aktive deltakere i velferdssamfunnet vårt. Og helt overordnet styrker inkluderingen oss som nasjon når vi investerer i det som er alle lands hovedressurs: Menneskene som bor der.

Alt starter et sted.

Hver gang vi kan få det barnet som trenger ekstra hjelp til å mestre hverdagen, leken, klasserommet, livet – til ikke å føle seg utenfor, men som en viktig del av fellesskapet – hvert slikt øyeblikk skaper litt bedre liv.

Derfor er jobben dere gjør så veldig viktig for oss alle, og helt avgjørende for hvert enkelt barn. Det er dere som hver dag hjelper. Gir omsorg. Som spør en gang til.

Forfatteren Lars Amund Våge sier det slik:

"Eg fryktar eit samfunn med færre lyte, færre som er annleis, færre som får oss til å tenkja nytt om mennesket. Me treng dei som treng oss. Meir enn å bli meir effektive, treng me å hjelpa kvarandre."

Når vi bekymrer oss for barna våre, trenger vi å vite at noen er der og tar imot. Som hører og ser. Som har faglig tyngde, som forstår vår uro, og som vet hva som bør gjøres.

Disse "noen", det er dere. Takk for det svært viktige arbeidet dere gjør for oss alle sammen, og lykke til med konferansen.

Takk for meg.