Åpningen av Litteraturtoget 2015

Kjære alle sammen!

Jeg er veldig glad for å begynne årets reise med Litteraturtoget her i Trondheim. I fjor tok jeg turen fra Bodø til Stjørdal, og hadde mange fine møter med mennesker om bøker underveis. Reisen med litteraturtoget skapte også et bredere engasjement: Folk begynte å dele boktips på sosiale medier. Mange av disse tok jeg med meg videre og samlet i et parkbibliotek i Slottsparken sist sommer. I hele landet finner vi lesende mennesker. At mange av disse har hatt lyst å dele sine favorittbøker med oss jeg er takknemlig for.

For meg er bøker og lesing så viktig i mitt liv at jeg gjerne vil dele gleden med andre, og kanskje bidra til økt leselyst hos flere. I år har jeg derfor invitert med meg noen gjester på reisen – til å dele sine lese- og skriveerfaringer. Det er flere forfattere med på turen – både på de ulike bibliotekene, og på toget. Temaet vi har valgt som en rød tråd for turen er identitet - i vid forstand.

Litteraturen har alltid vært et sted der man har spurt hva det vil si å være menneske, hvilke vilkår vi lever under, hvordan vi gir verden rundt oss mening og forklare vår egen plass i den. De siste årene har norsk litteratur vært preget av det selvbiografiske. Mange forfattere skriver tilsynelatende inn egne liv i bøkene sine, selv om litteratur alltid vil være fiksjon. Knausgård, selvfølgelig, men også Kjersti Skomsvoll, Helene Uri og Vigdis Hjort bruker trekk fra egne liv. Og om vi ser litt utover det rent selvbiografiske, kan det se ut som om mange har identitet som tema. Dette kan man kanskje si om god litteratur til alle tider, men likevel er noen mer konkrete eksempler enn andre – som Carl Frode Tillers siste bøker.

Jeg synes dette er interessant; hvorfor vi er så opptatt av å skrive om hvem vi er, og hvem andre er, om hvordan vi oppfatter hverandre, og hvordan andre oppfatter oss.

Allikevel – når jeg tenker på identitet og litteratur – er nok det viktigste for meg som leser at den litteraturen som blir viktig for meg gir meg følelsen av å bli til som menneske. Det er på mange vis en måte å komme nærmere sitt eget liv.

Stor litteratur har til alle tider forsøkt å besvare de eksistensielle spørsmålene: Hva vil det si å være menneske? Og hva er min plass i verden? Stor litteratur – fra Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren til Richard III av William Shakespeare – anerkjenner mine mørke og lyse sider, min kompleksitet som menneske . Jeg kan akseptere mine svakheter. Jeg kan jeg lettere leve med meg selv.

Når vi leser, tilhører vi felleskapet av lesende. Det synes jeg er en vakker tanke – at vi er et felleskap av enkeltmennesker som sitter stille hver for oss og er i en bok. At mennesker i alle verdensdeler, som har levd i ulike århundrer, under totalt ulike livsvilkår, har lest samme bok og opplevd noe – hver og en forskjellig, fordi fortellingene møter hver enkelt lesers livserfaring på sin særegne måte. Det er stort.

Når vi i morgen ettermiddag kommer fram til Hamar som er siste stopp på reisen, har vi kjørt om lag 420 kilometer med toget, snakket med 10 forfattere og helt sikkert vært gjennom veldig mange boktitler og vinklinger på temaet «identitet i litteraturen». . Forhåpentligvis sitter både jeg, mine medreisende og mennesker vi møter underveis igjen med en følelse av å ha fått med oss noe viktig på veien.

Jeg gleder meg!