Konferanse om rasisme og diskriminering

Statsråd,
Kjære alle sammen

Piet Hein sier: ”Broer bygges best med bjelke fra eget øye.”

Heldigvis er vi mennesker forskjellige. Noen ganger kan disse forskjellene by på utfordringer. Dette lever vi med til daglig, i de fleste av livets relasjoner og sammenhenger.

Hva er egentlig diskriminering?
Da jeg tidligere denne måneden var i Nicaragua med UNAIDS, fortalte en ung mann meg at han hadde mistet studieplassen sin fordi han var hivpositiv. Det er diskriminering. En kvinne i Norge har fortalt meg at hun søkte jobber uten å bli kalt inn til intervju – inntil hun som et eksperiment tok et norsk navn og fikk umiddelbar innkalling. Det er diskriminering.

En annen kvinne opplevde utestengelse både fra arbeidsliv og sosiale felleskap etter at hun hadde vært psykisk syk – og blitt frisk. Det er også diskriminering.

Disse historiene har én ting felles: De tre personene har opplevd å bli fratatt sine muligheter på bakgrunn av andres fordommer og uvitenhet. Andre har vært i posisjon til å bestemme over livene deres.

Et godt fungerende samfunn forutsetter at vi har evne til å se andres virkelighet. Å være medmenneske handler om å bidra til at andre finner seg til rette - i borettslaget, på arbeidsplassen, i nærmiljøet og på skolen. Vi har alle engang i livet opplevd å være fremmed, og ikke å kunne de uskrevne kodene. Da er det godt at noen spør hvordan det går, og at noen gir råd og veiledning. Et inkluderende samfunn overlater ikke folk til seg selv.

Dikteren John Donne skrev engang på 1600-tallet: ”No man is an island”. Med dette ville han formidle at vi er plassert på samme jord for å ta del i et felleskap, på tvers av ulikhet.

Vi må hjelpe hverandre med å fokusere på de positive opplevelsene av vår forskjellighet og ta dette i bruk som en ressurs. De positive historiene og gode møtene er mange flere enn de negative og problematiske. De må få plass i vår bevissthet som en buffer mot det som lett kan skape distanse og konflikt. Noen ganger må vi allikevel bare akseptere at forskjelligheten kan være frustrerende. Det er ikke alltid vi klarer å møtes, men vi må aldri slutte å forsøke.

Vårt demokratiske samfunn bygger på at alle er like mye verd, at alle skal ha like muligheter, at alle har krav på respekt og trygghet. Like muligheter for alle innebærer å delta i samfunnet – uavhengig av forskjeller. Disse verdiene må vi hegne om. Vi er avhengige av et godt lovverk og tydelige myndigheter som kan sette verdiene i et forpliktende system. FNs rasediskrimineringskonvensjon og vår egen diskrimineringslov er viktige rammeverk for å forhindre at rasisme og diskriminering skal få grobunn. I tillegg må hver og en av oss jobbe kontinuerlig på egne arenaer og med oss selv for å forhindre dette; Bli oss bevisst bjelken i vårt eget øye og bruke denne til å bygge bro.

Takk