Kvinner innen global helse

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Først vil jeg takke Universitetet i Oslo, Senter for global helse, Norad og Women in Global Health Norway.

Takk for at dere bruker kvinnedagen som en anledning til å løfte fram kvinner som har brukt livet sitt i arbeidet for global helse. For disse kvinnene trengs. Og mange av de hører vi dessverre altfor lite og sjelden om.

Kvinnehelse er fremdeles sterkt underprioritert både nasjonalt og internasjonalt.

I dag synes jeg det er viktig å minne om at selv om kvinner står for 70% av den globale arbeidsstokken innenfor helse, så er det bare 25% kvinner i lederstillinger rundt om på sykehus og helseklinikker.

Det er dramatisk at bare 5% av lederstillinger på globalt nivå innenfor helse er besatt av kvinner, ifølge en rapport fra Women in Global Health og tall fra National Library of Medicine.

Derfor er det enda større grunn til å feire to ledere som mange kjenner godt – og som har satt dype spor i verden gjennom arbeidet og lederskapet sitt:

Gro Harlem Brundtland og Sigrun Møgedal.

Det var ikke spesielt vanskelig å takke ja da jeg ble spurt om å si noen ord om en helt spesiell dame, som jeg har vært så heldig å få jobbe tett sammen med gjennom mange, mange år.

Sigrun Møgedal er utdannet lege og har diplom i tropemedisin. I over ti år arbeidet hun innen helsetjenesten i Nepal.

Tilbake i Norge på begynnelsen av 80-tallet jobbet hun i Kirkens Nødhjelp før hun ble direktør ved Diakonhjemmets internasjonale senter. På slutten av 90-tallet gikk veien videre til Norad og etter hvert til Utenriksdepartementet. Dr. Møgedal har hatt tunge verv i Verdens helseorganisasjon og i det globale aids- tuberkulose- og malariafondet. Fra 2005 til hun gikk av med pensjon var hun Norges aids-ambassadør.

Kjære Sigrun,

Sjelden har jeg vært så stolt av å være norsk Kronprinsesse i utlandet som når jeg har reist sammen med deg.

Enten det har vært til Nicaragua eller Ukraina, internasjonale aids-konferanser, i trange møterom i bortgjemte bakgater – eller i FNs generalforsamling. I møte med sårbare grupper eller med statsledere.

Vi møttes første gang i 2003, da jeg hospiterte i Norad – på den tiden da Hilde Frafjord Johnson var bistandsminister.

Du snakket på inn- og utpust om systemene og finansierings-modeller i det globale aids-arbeidet.

Jeg som var ganske ny på feltet ble helt svimmel – men skjønte umiddelbart at her hadde jeg med en enorm kapasitet å gjøre.

Og i dét spennet – mellom all din erfaring og systemiske forståelse – og mitt menneskelige engasjement for ungdom og sårbare grupper – der fant vi hverandre. Og, vil jeg påstå, ble et dream team.

Uten å trekke sammenligningen for langt, så tenker jeg av og til på oss to som Thelma og Louise, Sigrun. Road movien fra 90-tallet, der to tøffe damer – med helt forskjellige personligheter og styrker – får til det utroligste og trosser motgang.

Utenriksdepartementet syntes nok av og til det var litt vanskelig å holde styr på oss. Men saken er at sammen fikk vi til mye vi kan være skikkelig stolte av i dag. Ikke minst takket være den enorme respekten du har opparbeidet deg – og som vi møtte i alle sammenhenger.

Jeg vil nevne to av sporene etter deg og vårt felles arbeid fra denne tiden:

Det ene er at UNAIDS i disse årene la en solid ungdomsstrategi – skapt av, med og for ungdom – der deres stemmer omsider for alvor ble hørt.

Det var faktisk banebrytende innen hele FN-systemet.

Det andre er Robert Carr Fund. Vi var ikke så rent lite stolte da det ble lansert i Washington i 2011. Et fond som utelukkende bygger på hiv-positives egen erfaring, kunnskap og medvirkning.

Og det er nettopp en av dine store styrker, Sigrun: Du har alltid holdt nær kontakt med de hiv-positive miljøene og enkeltmenneskene – både i Norge og rundt i verden. Lyttet til dem, jobbet for dem, brukt deres erfaringer inn i det strukturelle arbeidet.

Dette bidro også til at du mottok Pluss-prisen av Hiv Norge i 2017.

Da du ble tildelt St. Olavs orden i 2011, sa Jonas Gahr Støre at du har gjort verden litt bedre.

Og det er helt sant. Med kunnskap, mot, kanskje en nødvendig dose naivitet og en unik evne til å bygge broer og tillit – har du fått folk til å møtes og systemer til å fungere.

Du har alltid minnet oss på at det er folk det handler om. Enkeltmennesker, familier, liv som rommer mye mer enn en diagnose. Hvor man etter beste evne prøver å leve med seg selv, sine kjære, og få en hverdag til å fungere.

Gjennom utallige møter med utsatte mennesker tror jeg dette sitter igjen hos oss begge: Troen på menneskers styrke – og på det vi kan få til sammen.

Norge har god grunn til å være stolt av å ha hatt deg i sin tjeneste som aids-ambassadør og som en fagperson på internasjonal helse gjennom så mange år, kjære Sigrun.

Jeg håper at mange av de som er yngre her i dag vil la seg inspirere – både av deg og av Gro Harlem Brundtland.

Vi trenger mange til å føre fakkelen videre.

Takk, Sigrun – på vegne av oss alle.