Oslo Bokfestival: Åpningstale

Jeg skal lese fra Rainer Maria Rilkes roman «Malte Laurids Brigges opptegnelser fra 1910. Utdraget er hentet fra kapittelet «Biblioteque Nationale».

«Jeg sitter og leser en dikter. Det er mange mennesker i salen, men man merker dem ikke. De er i bøkene. Ofte rører de seg i bladene slik som menneskene gjør når de sover og snur seg mellom to drømmer.

Akk, så godt det er å være blant lesende mennesker. Hvorfor er de ikke alltid sånn? Du kan gå bort og ta forsiktig i en av dem; han merker det ikke. Og hvis du støter mot din nabo når du reiser deg, kan du gi ham en unnskyldning. Han nikker dit hvor han hører din stemme, ansiktet snur seg mot deg, men han ser deg ikke, og håret hans er som håret på en sovende.

Så godt det gjør. Og jeg sitter og har en dikter. For en skjebne. Nå er det omtrent tre hundre mennesker i salen som leser, men det er ikke mulig at hver og en av dem har en dikter. Det finnes ikke tre hundre diktere. Men jeg, kanskje den ynkeligste av alle disse lesende, en utlending: jeg har en dikter.

Selv om jeg er fattig.

Selv om dressen min som jeg går med daglig, begynner å få enkelte tynnslitte steder.

Selv om man sikkert kan si både det ene og det andre om skoene mine.

Når jeg går ute på gaten, blir jeg oppsøkt.

Hva i all verden ville den gamle konen, som var krøpet ut av et eller annet hull og stod der med en gammel nattbordskuff i hånden? Hvorfor gikk hun ved siden av meg hele veien og så på meg? Som om hun forsøkte å dra kjensel på meg med disse rennende øynene sine. Og hvordan kunne det lille grå kvinnemennesket den gang finne på å bli stående ved siden av meg et helt kvarter foran et butikkvindu, mens hun viste meg en gammel, lang blyant? Jeg forstod utmerket godt at det ikke var blyanten det dreiet seg om. Jeg følte at det var et tegn, et tegn for innviede.

Det var for to uker siden. Nå går det nesten ikke en dag uten et sånt møte. Det er mulig at de en dag finner på å komme helt inn i stuen til meg, de vet sikkert hvor jeg bor, og de vil nok sørge for at portneren ikke stanser dem.

Men her, mine kjære venner, her i biblioteket er jeg i sikkerhet. Man må ha et spesielt kort for å komme inn i denne salen. Og det har ikke dere.

Jeg åpner døren som om jeg var hjemme. Så er jeg inne blant bøkene, og jeg er blitt borte for dere, som om jeg var død – og jeg sitter og leser en dikter.»

Med dette erklærer jeg Oslo Bokfestival 2012 for åpnet.