Bautaen Bjørnson: Åpningstale

Kjære alle sammen,

Bjørnson valgte seg april. Som en skjebnens ironi valgte april også han. På mandag er det 100 år siden han døde i Paris.

Da han ble gravlagt var han en kjent dikter i hele Europa. Hans siste hjemreise til Norge foregikk med tog fra Paris, først til Berlin der han ble hentet med Kong Haakon VIIs salongvogn til København. Her var en svær folkemengde møtt fram for å ta avskjed med den store Danmarksvennen. Kansellipresidenten talte da båren nede ved havnen ble brakt om bord i panserskipet ”Norge”. 1. mai ankom ”Norge” Kristiania, der en armada av småbåter ville ta imot dikterhøvdingen. Fra Akershus lød en kongesalutt med 21 skudd da båren ble brakt i land på Honnørbryggen. Titusenvis av mennesker fulgte etter kisten fra Pipervika og opp gjennom byen. Så ble han begravet fra en mer enn fullsatt Trefodighetskirke, der mine besteforeldre kong Haakon og Dronning Maud var selvskrevne deltakere.

Gjennom hele sitt virke gjorde Bjørnson sin innflytelse gjeldende for utsatte enkeltmennesker og undertrykte folkegrupper over hele Europa. Hans brennende engasjement kjente ingen grenser, og han kastet seg med stor kraft inn i stadig nye prosjekter.

Han kjempet for enkeltmennesker som led urett og for folkegrupper som ikke hadde rettferdig representasjon. Han skrev dikt om det, romaner og teaterstykker. Han var teatersjef og fikk innført norsk som teaterspråk. Han var journalist og redaktør. Han skrev mengder av brev og artikler, og han deltok i de fleste av datidens store diskusjoner.

I 1903 mottok han Nobelprisen i litteratur. I dag er det vel diktene og bondefortellingene som huskes best. Og selvsagt nasjonalsangen vår, ”Ja, vi elsker”. Fra skoletiden har vi vel alle minner knyttet til ”En glad gutt” og ”Synnøve Solbakken” og alle sangene fra skolesangboka. Og flere enn en av oss har vel sittet i klasserommet og tenkt:

”Ut vil jeg; ut! Å, så langt, langt, langt over de høye fjelle!”

Bjørnson lengtet også ut og reiste mye i Europa. Samtidig var han opptatt av det nasjonsbyggingsprosjekt som foregikk her hjemme.

”Å leve et konsekvent liv, ville noe i verden, ville det med alvor – det koster.” sa han. Bjørnson satte seg store mål og trodde på menneskets mulighet til å forandre verden. Hans menneskesyn var likevel preget av omsorg for dem som ikke fikk det til, og alle menneskers mulighet for en ny start. Salmen fra ”En glad gutt” står som et lysende eksempel på dette:

”Elsk din neste, du Kristen.Sjæl,
Træd ham ikke med jernskod Hæl,
Ligger han end i Støvet.
Alt som lever, er underlagt
Kjærlighedens Gjenskabermakt,
Bliver den bare prøvet!”

I år skal vi feire denne ruvende skikkelsen, denne høvdingen i norsk ånds- og kulturliv. Jeg ønsker lykke til med alt som skal foregå av begivenheter gjennom Bjørnsonåret – og erklærer herved utstillingen ”Bautaen Bjørnson – stridsmann, fredsvenn og dikterhøvding” for åpnet.