Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ingrid Alexandras tale på Karasjok skole under et offisielt besøk til Finnmark, mandag 26. januar 2026.
26. jan. 2026
Statsforvalter,
Ordfører,
Kjære alle sammen (Ráhkis buohkat),
Ollu giitu dán liekkus vuostáiváldimis dáppe Karašjoga skuvllas. Mun lean illudan boahtit din guossái.
(Tusen takk for den varme velkomsten her på Karasjok skole. Jeg har gledet meg til å besøke dere.)
Skjønte dere hva jeg sa? Det håper jeg virkelig – for jeg har øvd mye!
Jeg synes det er veldig fint å være her sammen med dere – har dere det bra? Trives dere på skolen deres? Jeg gleder meg til å besøke noen av dere i klasserommene deres etterpå.
Her i Karasjok har dere mye fint å ta vare på. Dere har naturen. Dere har idrettslag, aktivitetsgrupper og foreninger som driver med mye spennende, og snart får dere en helt ny skole. Dere har både den samiske og den norske kulturen som lever side om side. Dere har Sametinget, som jeg skal besøke senere i dag – og som faren og bestefaren min besøker hvert fjerde år ved den offisielle åpningen.
Men kanskje aller viktigst: Dere har hverandre. For det er det vi gjør sammen og det vi skaper sammen som blir det samfunnet vi lever hverdagen vår i. Der alle helst skal trives og ha det bra.
For tiden studerer jeg i Sydney i Australia, og jeg er egentlig hjemme på sommerferie. Akkurat nå er det 25 grader der, så temperaturforskjellen er jo ganske stor. Men selv om det er mange forskjeller mellom Australia og Norge, så har vi også mange likheter. Blant annet at begge landene har urbefolkning.
Urfolk over hele verden har mye til felles. Og dessverre har de gjennom historien opplevd mye vondt.
Her i Norge håper og tror jeg at vi har kommet et godt stykke på vei, mye takket være modige folk som har gått før oss og banet vei. Jeg blir skikkelig imponert over å se at samisk ungdom i dag fører engasjementet videre – både for kultur, natur og språk.
Vi kan alle være stolte av at den sterke samiske kulturen er del av landet vårt, av vår felles historie og samtiden vår. Det å leve godt og respektfullt sammen på tross av forskjeller, er noe av det aller viktigste vi kan prøve å få til – både i små felleskap, i Norge og i verden.
Jeg ønsker dere alle godt, og håper dere fortsetter å ta godt vare på hverandre.
Giitu mu ovddas.
(Takk for meg.)
