Stortingsmiddagen 2005

Stortingspresident,

Året 2005 vil på mange måter bli stående i unionsoppløsningens tegn. Lokalt så vel som sentralt har vi markert frigjøringsverket fra 1905. Både på Stortinget og Slottet har vi hatt viktige merkedager. Vi har pleiet den gode kontakten med Sverige og vi har akkurat kommet tilbake fra et svært utbytterikt besøk til Storbritannia. Neste uke drar Dronningen og jeg til Danmark før det hele avsluttes med Slottsball og stor festivitas i slutten av november.

Men på denne dagen, den 3. november, for nøyaktig 100 år siden, var Norges skjebne fortsatt uviss. Det norske folk hadde sagt opp kontrakten med Sverige. Nå gjenstod skjellsettende beslutninger.

Det er tankevekkende å se hvordan noen få dager og uker kan bli skjebnetimer i et lands historie. Den 3. november i 1905 hadde nasjonen ennå ikke tatt stilling til styreform og valget mellom monarki og republikk. Noen få dager etter ga folket sitt votum i folkeavstemning. Dermed skiftet utviklingen takt. Med timer og dagers mellomrom inntraff hendelser som skulle bli reisverket i byggingen av den nye norske nasjonalstaten.

Den 18. november valgte Stortinget Prins Carl av Danmark til Norges konge. Samme aften forlot den norske Stortingsdeputasjonen Kristiania for å reise til København og be om den danske kongens godkjenning. Den 20. november ga Kong Christian IX sitt samtykke til at sønnesønnen kunne bestige den norske trone. Tre dager senere forlot Kong Haakon og Dronning Maud Danmark, og den 25. november ankom de Kristiania. To dager senere avla Kong Haakon ed til forfatningen i Stortinget.

I løpet av noen få uker ble det fattet avgjørelser som vitnet om modenhet, handlekraft og mot. Skjebnevalgene i 1905 kom tett, - men neppe uforberedt. Det kan vel ha hendt da som siden - at noen hadde snakket sammen!

Noen måneder senere inviterte Kong Haakon og Dronning Maud Stortinget og Regjeringen til middag på Slottet. Siden har det vært en årviss tradisjon. Pressen må åpenbart også den gang ha hatt interesse for kongelige og politikere, og Aftenposten skriver følgende: ”Med Undtakelse af tre Socialister var saa godt som samtlige Storthingets Medlemmer tilstede. Ved Stegen holdt H.M. Kongen Tale som paahørtes med den største Opmerksomhed”.

I talen uttrykte Kong Haakon følgende: ”Jeg vil benytte denne Leilighed til at udtale det Ønske, at Folkets kaarne Mænd til enhver Tid med Tilfredshed maa kunne være Kongens Gjester, og at Norges Kongepar maa have den samme Glæde af at være sammen med Storthingets Mænd, som min Hustru og jeg føler i Aften. Med det norske Folks Taknemlighed og den europeiske Samtids Agtelse vil dette Storthing mindes som et smukt Exempel paa nationalt Samhold og Enighed. Maatte dette Minde kaste Lys over Fremtidens Veie”.

Vi ville kanskje ha uttrykt oss litt annerledes i dag, men omtanken og innholdet er det samme. For Dronningen og meg er det alltid en stor glede å motta Stortinget og Regjeringen til den årlige middagen her på Slottet. Med et nytt Storting og ny Regjering er det selvsagt ekstra spennende i år, både for oss og for dere. Hjertelig velkomne skal dere være alle sammen!

Når jeg ser ut over denne velkledde, flotte forsamlingen, slår det meg at det har vært en viss utvikling på disse hundre år. Fra å være en forsamling med til dels tilårskomne menn, er det nå omtrent like mange kvinner som menn og en betydelig lavere gjennomsnittsalder. Også sammenlignet med forrige Storting har det nok vært et generasjonsskifte, - eller så er det jeg som begynner å bli eldre.

Det er for øvrig et godt tegn at så mange unge engasjerer seg i det politiske liv. Av og til kan man få inntrykk av at unge mennesker ikke tar ansvar. Det skulle herved være motbevist. En ny undersøkelse viser da også at norske ungdommer er mest politisk aktive i hele Europa. Det er noe vi kan være stolte av og som lover godt for fremtiden.

Men det er ikke noen enkel sak å ta på seg politiske verv. Det krever mye, både av arbeid og forsakelser. Og som mange sikkert har erfart, står ikke takken alltid i forhold til innsatsen. For den som står utenfor kan det virke som om dere lever i et krysspress med forventninger fra mange kanter. Samtidig som dere må forholde dere til krav om raske resultater fra fylke og lokalmiljø, må dere også tenke på partiet og nasjonale interesser. I tillegg skal dere også ha kunnskap om og ta stilling til en rekke internasjonale utfordringer. - Og hele tiden skal pressen ha sitt. I den forbindelse er det nok mye sant i kommentaren fra tidligere statsminister Jan P. Syse om at ”ingen kjenner dagen før en har lest morgendagens aviser.”

Sommerens valgkamp kan også tyde på at politikere må ha anlegg for underholdning. Mens politiske debatter og partilederutspørringer tidligere bar preg av gravalvor, må deltakerne nå ha medieappell og nærmest stjele showet for å bli lagt merke til. Kanskje er det nødvendig å finne en balansegang mellom det å alltid måtte by på seg selv og det å få frem et budskap? Det må i alle fall ikke bli slik at politikere må være underholdningsartister for å lykkes. Som en av Stortingets representanter sa det: ”Nå må vi ikke miste hue, vi kan komme til å få bruk for det”.

Vi lever i et land med gode demokratiske tradisjoner. Hos oss er det selvsagt at vi kan avholde politiske valg og skifte regjeringer på en fredelig måte. Slik er det ikke over alt. I mange land bidrar mistro, hat og motsetninger til store politiske konflikter, og frykten for å gi fra seg makt bunner gjerne i redsel for at nye makthavere vil hevne seg. Som bidragsyter til demokratibygging og godt styresett, kan Norge være et foregangsland og dermed bidra med nyttig og langsiktig hjelp.

En styrke i vårt samfunn er også den nære kontakten som eksisterer mellom landets ledere og folket. Vi har gode erfaringer med åpne høringer i Stortinget, og folk flest har mulighet til å nå frem med sine synspunkter. Det er politikkens oppgave å lytte til grasrota og klarlegge meningsbrytninger og skillelinjer. I valgkampens hete kan det kanskje være fristende å forstørre så vel mangler som avstanden mellom de ulike partier, men det er betryggende å se hvordan ansvaret for fellesskapet fører til samarbeid og gode løsninger.

Vi forvalter et rikt land med store verdier, og vi har reserver for nye generasjoner. Men verdiene vi må bygge på i årene som kommer, må være langt mer. Vi kan ikke bare by nye generasjoner penger på bok og mer materiell velstand. Folk må ha noe å leve av, men de må også ha noe å leve for. Noe av det som uroer meg mest i vår tid, er alle rundt oss som strever med livet. En ny undersøkelse viser at en av fem unge mennesker sliter alvorlig med psykiske problemer. Kanskje er det alle kravene som blir for mye?

Konkurranse er tidens melodi. Rankingfeberen griper om seg, og rangering av ikke-sammenlignbare størrelser blir stadig mer utbredt. Hvem som er landets 10 mest intelligente, og hva som er våre 10 viktigste kunstverk, er bare noe av alt vi må ta stilling til. Kåring av vinnere - og dermed også tapere - blir resultatet. Midt oppe i dette er TV-serien om fotballaget Tufte en befriende motvekt. Der møter vi hyggelige, alminnelige personer som definitivt ikke er perfekte eller behersker alt. Kanskje er det gjenkjennelsen som er den viktigste grunnen til at Tufte har blitt en slik suksess. Vi er nemlig mange som ikke alltid lykkes med alt, og som kjenner oss igjen i deres problemer på fotballbanen.

Også på Stortinget kan det vel hende at presisjonsnivået av og til kan være så som så. En tidligere stortingspresident skal visstnok ha karakterisert et innlegg i Stortingssalen på følgende måte: ”Han minte meg om den kjente oppdagelsesreisende Vasco da Gama. Da han startet visste han ikke hvor han skulle; underveis visste han ikke hvor han var; og når han var ferdig visste han heller ikke hvor han hadde vært!”

Forhåpentligvis vil dere alle huske hvor dere har vært i aften. Jeg håper dere får en minnerik middag, og jeg ser frem til et hyggelig samarbeid i den kommende stortingsperioden.

Jeg ønsker Stortingets president og hver enkelt representant lykke til med alt arbeid som utføres til beste for land og folk.

Jeg vil herved utbringe Stortingets og fedrelandets skål!