Det 72. Bibliotekmøtet; Åpningstale
”Deres høyærverdighet”, sa underoffiseren. ”Er det da sant som denne fyren sier? Vi møtte ham på veien; han gikk lik en som prøvde å komme seg vekk. Vi grep ham for å se etter. Han hadde dette sølvtøyet…”. Biskopen avbrøt ham: ”Og så sa han Dem at han hadde fått det av en gammel prestemann som hadde huset ham om natten – ikke sant? Og så tok De ham med tilbake? Det er et mistag!” ”Ja vel…” sa underoffiseren – ”da kan vi altså la ham gå sin vei?” ”Selvsagt”, svarte biskopen. Gendarmen slapp Jean Valjean, som trakk seg tilbake. ”Er det sant at De vil slippe meg fri?” sa han med nesten lydløs stemme – som om han snakket i søvne”. ”Hør her, venn”, sa biskopen. ”Før De går, må De ta stakene også. Her er de, ta dem”. Han gikk bort til kaminen, tok de to sølvlysestakene og ga dem til Jean Valjean. Jean Valjean skalv over hele kroppen. Han tok de to stakene mekanisk og i ørske. ”Gå nu med fred”, sa biskopen. ”Og hør, vennen min – når De kommer igjen, er det ikke nødvendig å gå gjennom haven. De kan alltid komme og gå gjennom gatedøren. Den er bare lukket med en klinke – både dag og natt”. Jean Valjean var nær ved å svime av. Biskopen gikk bort til ham og sa med lav røst: ”Glem ikke, glem aldri at De har lovet meg å bruke pengene for dette sølvtøyet til å bli et skikkelig menneske”, Jean Valjean stod ganske målløs. Biskopen la høytidelig til: ”Jean Valjean, min bror, De tilhører ikke lenger det onde, men det gode.”
Statsråd,
fylkesmann,
ordfører,
kjære alle sammen.
Da jeg som 14 åring leste, det vil si hørte - jeg leste ikke så mye selv, vi leste sammen - ”De Elendige” av Victor Hugo, skjedde det noe med meg; Noe ble forandret. Galeislaven Jean Valjean fikk en ny sjanse i livet ved å bli møtt med godhet i stedet for straff av biskopen – som han hadde stjålet fra. Dette gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg levde meg inn i Jean Valjeans og de andre karakterens skjebne, deres valg og etiske dilemmaer.
Dette er leseopplevelse på sitt beste. Gjennom litteraturen kan vi få mer kunnskap og innsikt, mer empati og forståelse for mennesker i vanskelige livssituasjoner. Gjennom gjenkjennelse kan vi føle oss mindre alene, erkjenne sammenhenger i våre egne liv – og få forsterket tro på oss selv.
Er det kanskje ikke dette bibliotekdrift og Leseåret dypest sett handler om? Jeg regner med at jeg slår inn åpne dører ved å løfte frem verdien av lesing. Dette er vel kanskje den mest lesende forsamlingen jeg noen gang kommer til å stå overfor.
Jeg husker selv hvor spennende det var å besøke biblioteket da jeg var liten. Og barna våre er minst like glad i det nå. Men bibliotekdriften har forandret seg mye på én generasjon. På biblioteket i dag så kan man lese Donald, sjekke e-post, sette seg ned med en avis, spille pc-spill eller brettspill, gjøre lekser, studere, treffe folk – i tillegg til å låne bøker, filmer og musikk. Den digitale utviklingen i samfunnet endrer måter å arbeide og kommunisere på, og bibliotekene har i stor grad klart å utvikle seg i takt med forandringene i samfunnet. I dag fungerer de både som virtuelle og sosiale møteplasser. Vi leser og låner online, vi diskuterer online, men vi trenger et møtested, vi trenger bibliotekene som kulturarena, som arena for læring og formidling. For mange er dessuten biblioteket et kjærkomment fristed.
Noe av det viktigste med bibliotekene er at de representerer åpne, inkluderende rom med god takhøyde for mangfold og likeverd. På Folkebibliotekene har alle – uansett bakgrunn og status – gratis tilgang til det som tilbys.
2010 er etablert som nasjonalt leseår. Det er det første året i en fireårig satsing, med mål om å styrke lesekompetansen i hele befolkningen. Leseferdigheter øker enkeltmenneskers mulighet til samfunnsdeltakelse, men det gjør også at flere får ta del i den magiske leseverdenen som finnes i skjønnlitteraturen. Det første av de fire årene skal fokusere på voksne som av ulike grunner leser lite. Det er naturlig at biblioteket står helt sentralt i det nasjonale leseåret med sin veiledningskompetanse, sin kjenneskap til brukerne og sin erfaring med litteraturformidling.
Jeg ønsker dere lykke til med gjennomføringen av det 72. bibliotekmøtet. Og så håper jeg Leseåret 2010 blir et år da flere vil oppdage lesingens mangfoldige verden – enten det handler om å lide med De Elendige, reise med Peer Gynt eller kjempe sammen med Knausgård.