Nora Mehsen på SIKT 2017

Jeg har blitt spurt om å holde et lite innlegg om hvem som har inspirert meg i livet, og jeg har valgt å fortelle dere om min ekskjæreste. Noen av dere blir kanskje litt stressa nå - “skal hun sette i gang med en 6 minutter lang rant om eksdama si?” Ja, det skal jeg. På en måte. Men jeg skal ta en liten omvei.

Foundationfargen min heter «Desert sand». Huden min har altså samme farge som rundslipte bergartsfragmenter fra landområder med svært tørt klima og begrenset grunnlag for plante-, dyre- og menneskeliv. En farge som viser til ugjestmilde strøk i en helt annen del av verden enn den jeg ble født og vokste opp i. Det er som den lille ørkenbrune foundation-flasken min forteller meg at jeg egentlig er på feil plass, noe flere mennesker ser ut til å istemme:

– Hvor kommer du fra?
– Tønsberg.
– Nei, sånn egentlig?
– Sånn egentlig kommer jeg fra Stokke, et tettsted et kvarter unna Tønsberg. Men det er så få som har hørt om det, så jeg pleier bare å si «Tønsberg» når noen spør.
– Du skjønner hva jeg mener…
– Altså, spør du meg om hvorfor jeg er brun?
– HEHE, på en måte, ja, HEH.
– Mitt navn er Nora Mehsen. Ungarsk mor. Irakisk far. Norsk statsborger. Lesbisk. Feminist. Likestillingsbyråkrat. Kriminolog. Arbeiderklassebakgrunn, middelklassenåtid. Hundeier. Muslim. Vegetarianer. Altfor nærme 30. Blodtype 0. Var det noe mer du lurte på?

Det var ikke så mange som så ut som familien min da jeg vokste opp i Stokke på 80- og 90-tallet. Når jeg ser tilbake, kan jeg skjønne at mange antok at jeg kom fra et annet sted enn den lille bygda i Vestfold jeg anså som mitt eneste hjem. Greia var bare at jeg var intetanende om at jeg ikke var som alle andre stokkeværinger, før jeg ble fortalt at jeg ikke var det.

Fordi det var så mange som mente så mye om hvem jeg var, med utgangspunkt i mitt utseende, førte det til at jeg iherdig forsøkte å passere som norsk. Jeg passet på å ha en lusekofte i garderoben, den beste norskkarakteren i vitnemålet og brunost i kjøleskapet. Jeg tok avstand fra kulturen til mine foreldre, og kalte den nettopp det: mine foreldres kultur - ikke min.

Hver gang jeg fikk spørsmål om hvor jeg egentlig kom fra, svarte jeg at jeg hadde foreldre fra Ungarn og Irak, men at jeg var ”FØDT OG OPPVOKST I NORGE”. Den siste delen var åpenbart den viktigste og måtte bli sagt høyest.

Til slutt begynte jeg å tro på det de sa, at jeg virkelig var på feil plass. Jeg begynte å tenke at det var frastøtende at klærne mine luktet av mine foreldres vidunderlige matlaging. At nesen jeg hadde arvet fra faren min var stygg og ekkel. At det var et under at foreldrene mine jobbet - de fleste innvandrere var jo tross alt kriminelle, snyltere og kanskje til og med terroristsympatisører - og at Norge var det beste landet i verden man kunne bo i. Der satte man nemlig verdier som likestilling, inkludering og solidaritet høyt.

Det er ofte i hverdagens trivielle scenarier at jeg kan få signaler om at jeg ikke hører helt hjemme i hjemlandet mitt. Som når jeg er på fest og havner i prat med en fyr som sier «det er så bra at du jobber med forebygging av seksualisert vold og likestilling og sånn, da kan du kanskje bidra til at alle disse fremmedkulturelle slutter å voldta norske jenter».

Som når jeg er ved T-banestasjonen på Hovseter og smiler i det jeg ser en søt hund gå forbi meg, eieren sier «dånt bi affreid, it’s nått deindjurøs», - med en karakteristisk norsk aksent - og jeg svarer at jeg slett ikke er redd for hunder og at jeg, tro det eller ei, snakker norsk.

Som når jeg er hos en venninne og tenåringsbroren hennes spør meg hvordan jeg klarer å holde balansen, fordi «arabernesa di er så stor at du burde ha ligget i grøfta».

Hver gang krymper følelsen min av at landet jeg er født og oppvokst i også tilhører sånne som meg og min familie.

For snart 10 år siden flyttet jeg til Oslo for å studere på universitetet. Jeg var 18 år og 1,5 times kjøretur fra Stokke, men allikevel lysår unna - jeg var ikke lenger den eneste bruningen i klassen. For i klassen min så var hun som senere skulle bli min kjæreste - og enda senere min ekskjæreste - rakrygget og skarp i blikket. Hun eide den hun var, bakgrunnen sin, kulturen sin OG sin norske identitet. Og hun så rett igjennom meg og lusekoften min.

"Hvorfor flykter du fra deg selv?”, spurte hun meg en dag vi var blitt bedre kjent. “Du skammer deg over nettopp de tingene som burde gjort at du holdt hodet ditt hevet.”

De ordene fikk meg til å miste pusten. For hun hadde rett. Store deler av livet mitt hadde jeg forsøkt å leve livet mitt på andres premisser, å distansere meg fra den jeg var for å prøve å bli akseptert. Jeg skjønte at jeg måtte begynne å være ærlig med meg selv om meg selv. Og jeg skjønte verdien av å kunne ha noen å speile seg i, og hvordan det kan føles som å komme hjem. For det vil alltid være noen som mener at du burde være noe annet enn det du er.

Og som kvinne, som lesbisk, som en muslim med innvandrerbakgrunn, som datteren av en flyktning, som en som bærer hodeplagg, så står folk i kø for å mene noe om hvem jeg bør og ikke bør være.

Vi trenger alle gode folk rundt oss som vi kan hente inspirasjon fra, som tør når vi ikke tør, og som heier på oss når vi våger å komme nærmere oss selv. Hun jenta i universitetsklassen min var denne “noen” for meg.

I dag står jeg på denne scenen, med arabernesen min og mere til, ikke bare uten å be om unnskyldning for den jeg er, men som en som omfavner den jeg er.

Noen ganger trenger vi bare at det er noen andre som ser oss, før vi kan finne oss selv.