Kongevalget i 1905
Oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige i 1905 førte til diskusjon om hvilken statsform Norge skulle ha. Spørsmålet ble lagt ut til folkeavstemming. Valget falt på monarki og den danske prinsen Carl som Norges nye konge.
Norge hadde vært i union med Sverige siden 1814, men fra andre halvdel av 1800-tallet ble unionen utfordret av en voksende norsk nasjonal bevissthet. Våren 1905 ble det stadig mer anspent, og 7. juni 1905 vedtok det norske stortinget å gå ut av unionen.
Sverige aksepterte ikke dette ensidige vedtaket, og krigsfrykten var stor. Men forhandlinger førte fram, ikke minst på grunn av den svenske Kronprins Gustav, og unionen ble oppløst uten sverdslag. 26. oktober anerkjente den siste unionskongen, Kong Oscar II, Norge som selvstendig stat og dagen etter sa han fra seg den norske tronen.
Hvem skulle bli ny konge?
Unionen med Sverige hadde vært en personalunion der landene hadde delt konge. Nå var ikke lenger den svenske kongen Norges statsoverhode. Om Norge skulle forbli et monarki, hvem skulle overta tronen?
Først ba Stortinget Kong Oscar II om tillatelse til å tilby en prins av Bernadotte-ætten Norges trone. Forslaget var ment forsonende i en situasjon der forholdet mellom Norge og Sverige var svært spent. Kong Oscar avslo.
En dansk prins
Men allerede før Kong Oscars avslag var en annen prins brakt inn i diskusjonene som et mulig kongsemne: Prins Carl av Danmark. Utenrikspolitiske hensyn veide tungt i hans favør. Den unge prinsen var gift med britiske Prinsesse Maud, datter av den senere Kong Edward VII og Dronning Alexandra, og Storbritannias støtte var svært viktig for Norge i tiden rundt unionsoppløsningen. Et annet argument var at paret hadde en sønn slik at arvefølgen var sikret.
Folkeavstemning
Utover høsten 1905 kom det fra flere hold krav om å innføre republikk i Norge. Ryktene om debatten nådde København. Prins Carl framholdt at han kunne være villig til å ta imot tronen, men bare dersom det var det norske folkets vilje. Det ble derfor bestemt å holde en folkeavstemning.
Folkeavstemningen fant sted 12. og 13. november. De stemmeberettigede, det vil si menn som var 25 år eller eldre, ble bedt om å svare ja eller nei på om de var "enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre Prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge".
Republikanere for monarki
Ikke bare tilhengere av monarkiet, men også en rekke republikanere - som statsminister Christian Michelsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen - argumenterte for monarki. Det skyldtes både et ønske om å berolige de europeiske stormaktene, som så med bekymring på norsk politikk rundt unionsoppløsningen, og de tette båndene Prins Carl hadde til kongehusene i Danmark og Storbritannia. Monarkiet hadde også stor folkelig oppslutning, og det var sannsynlig at videreføring av monarkiet ville skape minst motstand og uro innenriks. Regjeringen truet med å gå av dersom det ble nei til Prins Carl.
Overveldende flertall
259 563 stemte for monarki, mens 69 264 var for republikk.
Etter en påfølgende avstemning i Stortinget 18. november, sendte stortingspresident Carl Berner telegrammet der Prins Carl formelt ble tilbudt tronen.
Teksten lød:
Hans kongelige Høihed prins Carl
Kjøbenhavn.
Norges storting har i møde i dag enstemmig fattet følgende beslutning:
Norges storting kaarer til Norges konge Hans kongelige Høihed prins Carl af Danmark.
Carl Berner
Stortingets præsident
Svaret fra København kom tre timer senere. Prins Carl tok imot valget. Som Norges konge tok han navnet Haakon VII. Sønnen Alexander skulle i fremtiden bære navnet Olav:
Storthingets Præsident
Christiania
Med Hans Majestæt Kongen min Høie Bedstefaders Tilladelse agter jeg at modtage Valget til Norges Konge idet jeg antager Navnet Haakon den VII og tillægger min Søn Navnet Olaf.
Guds rigeste Velsignelse nedbeder min Hustru og jeg over det Norske Folk. Dets ære og Lykke ville vi vie vort fremtidige Liv.
Carl
Kongevalget befestes
Den 20. november reiste Carl Berner til København i spissen for en offisiell delegasjon, der kongevalget ble befestet i audiens på Amalienborg slott. Stortingspresidenten overbrakte hilsener og lykkeønskninger fra det norske folk.
Norges nye kongefamilie
Tidlig om morgenen 25. november kom den nye kongefamilien seilende opp Oslofjorden med det danske kongeskipet "Dannebrog" i tykk tåke og tett snødrev. Ved Oscarsborg festning gikk de over i det norske marinefartøyet "Heimdal" og fortsatte inn til hovedstaden.
Kong Haakon VII gikk i land i Oslo med den to år gamle Kronprins Olav på armen. Statsminister Christian Michelsen hilste den nye kongen.
– I snart 600 år har det norske folk ikke hatt sin egen konge. Aldri har han helt vært vår egen. Alltid har vi måttet dele ham med andre. Aldri har han hatt sitt hjem iblant oss. Men der hvor hjemmet er, der blir også fedrelandet. I dag er det annerledes. I dag kommer Norges unge konge for å bygge sitt fremtidige hjem i Norges hovedstad. Kåret av et fritt folk til som fri mann å gå i spissen for sitt land skal han bli helt vår egen. Atter skal nordmennenes konge bli det sterke, samlende merke for all nasjonal gjerning i det nye, selvstendige Norge.
Statsminister Christian Michelsen ved Kong Haakon VIIs ankomst til Norge
"Leve Norge" - Kong Haakon VIIs ord ved ankomsten til Norge 1905 (lydfil fra Nasjonalbiblioteket)
Kong Haakon, Dronning Maud og Kronprins Olav ble møtt med salutt fra Akershus Festning da de kom til Oslo. Over hele byen kimte kirkeklokkene for å markere at landet hadde fått sin egen kongefamilie.
Kong Haakon VII avla ed til forfatningen i Stortinget 27. november 1905 og 22. juni året etter ble konge og dronning kronet og salvet i Nidarosdomen. Kroningen og det gjenreiste kongedømmet ble symbolet på det selvstendige og frie Norge.
