Signingstradisjonen
Kongesigning er en tusenårig tradisjon i Norge. Seremonien er en høytidelig, kirkelig velsignelse av Kongen – og senere også Dronningen – til deres gjerning.
Dagens signingsrituale ble utformet til singingen av Kong Olav V i 1958.
Historisk bakgrunn
Utgangspunktet for dagens signinger er tosidig: Hyllingen av kongsemner på Øreting fra 900-tallet og kroningene om startet i Bergen i 1163.
Kongehylling
Kongehylling er en gammel germansk tradisjon og praktisert i Norge fra 900-tallet. I følge Snorre ble allerede Harald Hårfagre hyllet på Øreting (Øyrating) i Nidaros, men det er usikkert.
Det norske kongedømmet i middelalderen var et arvelig valgkongedømme. Det bygget med andre ord på en kombinasjon av arv og valg. Alle kongens sønner hadde lik rett til tronen og kunne legge sitt krav fram på tinget. Så var det opp til de frammøtte der å velge eller vrake ham. Tingets aksept, folkets valg, ga kongemakten legitimitet.
Kongen avla så en ed der han sverget å følge landets lover, og de frammøtte stormennene sverget ham troskap. Bønder og hirdmenn slo på skjoldene sine for å hylle den nyvalgte kongen.
Etter en rikshylling, reiste gjerne kongene til de ulike fylkestingene omkring i landet for få bekreftet hyllingen der. Dagens signingsferder føyer seg dermed inn i en tusenårig tradisjon.
Nidarosdomen
I middelalderen fantes flere viktige ting rundt i landet, men Øreting ble tidlig det sentrale tinget for rikshylling, og tronfølgerloven av 1260 slo fast at kongehyllingen skulle skje nettopp her.
Øretingets posisjon skyldtes både Trøndelags sterke stilling og kulten rundt Olav den hellige. Helgenkongen, som er begravet i Nidarosdomen, ble en del av seremonien ved at relikvieskrinet ble båret fram på Tinget og den nye kongen sverget sin ed med hånden på skrinet.
Senere ble selve hyllingsstedet flyttet tra tinget til domkirken.
Dette er den historiske tradisjonen Riksforsamlingen på Eidsvoll ønsket å knytte an til da Grunnloven av 1814 slo fast at Kongen skulle krones i Nidarosdomen. Dermed var det også naturlig å legge den nye signingsseremonien dit.
Kroning og salving
Kongehyllingen ga det verdslige rettsgrunnlaget for kongens makt. Fra 1163 ble kroning og salving en del av tradisjonen. Med innføringen av kristendommen, ble kroningen var en kirkelig seremoni med utgangspunkt i tanken om kongedømmet av Guds nåde. Seremonien symboliserte innsettelsen av monarken som Guds øverste verdslige representant på jorden.
Riksforsamlingen på Eidsvoll inkluderte kroning i Nidarosdomen i Grunnloven av 1814, men paragrafen ble opphevet i 1908. Dermed var Kong Haakon VII og Dronning Maud de siste som ble kronet i Norge.
Kroning
Kroningsparagrafen
Grunnloven av 1814 fastslo i § 12 at Kongen skulle krones og salves i Nidaros:
”Kongens Kroning og Salving skeer, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke paa den Tid og med de Ceremonier, han selv fastsetter. ”
I 1908 fjernet Stortinget kroningsparagrafen i Grunnloven. Kroningsseremonien ble betraktet som udemokratisk og foreldet, og paragrafen ble opphevet med stort flertall.
Kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud i 1906 er dermed den siste som er gjennomført i Norge.
En ny signingstradisjon
Siden kroningsparagrafen ble opphevet i 1908, fantes det ingen hjemmel for kroning da Kong Haakon døde i 1957.
Kong Olav V hadde stor historisk innsikt og en sterk sans for viktige tradisjoner. Han uttrykte et sterkt personlig ønske om å bli signet i Nidarosdomen for å motta Guds velsignelse over sin kongegjerning. Med dette la han grunnlaget for en videreføring av den gamle tradisjonen - en tradisjon som ble videreført av Kong Harald V og Dronning Sonja den 23. juni 1991.
Kroningene i Norge - et tilbakeblikk
Norges første kroning fant sted i 1163. Da ble Kong Magnus Erlingsson kronet i Bergen av erkebiskop Eystein. Magnus var bare et barn, og hans arverett til tronen gikk gjennom moren. Dette stred med den gamle rettsoppfatningen om at arveretten gikk fra far til sønn. Den unge kongens maktgrunnlag var dermed så svakt at han trengte kirkens støtte for å sikre kongemakten.
Kirken på sin side styrket sin posisjon ved å fremstå som premissleverandør for kongedømmet, og sikret seg viktige garantier gjennom kroningseden, der Kong Magnus sverget troskap til paven.
De færreste av Norges kroninger i middelalderen fant sted i Nidarosdomen. De fem første kroningene foregikk i Bergen, før Kong Haakon Magnusson ble kronet i Oslo i 1299. Da han døde uten mannlig arving i 1319, gled Norge gjennom giftemål inn i union med Sverige og Danmark.
Kroninger i dansketiden
Fra 1397 var Norge, Sverige og Danmark i union under felles konge, den såkalte Kalmarunionen. Kongene ble kronet i de tre landene etter tur fram til trippelunionens oppløsning i 1523. På 1400-tallet skjedde tre av disse kroningene i Trondheim, ellers fant seremonien gjerne sted i Oslo.
Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble det ingen flere kroninger i Norge så lenge unionen med Danmark bestod. Da ble en fellesseremoni utført i København. Eneveldet ga kongen absolutt all makt som "det ypperste og højeste hovede her på jorden". Derfor ble seremonien nå endret til et rent salvingsrituale der kongen selv satte kronen på sitt eget hode.
Kroningen av Kong Carl Johan I 1818
Neste gang det ble gjennomført en kroning i Norge og Trondheim, var kroningen av Kong Carl Johan i 1818. Da var Norge igjen en selvstendig stat, og Kongen ble kronet som konstitusjonell monark, underlagt Grunnlovens bestemmelser.
Norges gale kroningsregalier var forsvunnet, og det fantes ikke noe fastlagt seremoniell. Alt måtte lages nytt til kroningen av Kong Carl Johan - og Kongen bekostet selv kronen og annet utstyr til seremonien.
Seremonien rundt kroningen av Carl Johan dannet mønster for de senere kroningene.
Kroningsmalerier
