Hopp til hovedinnhold

Wergelandåret: Åpningstalen

H.K.H. Kronprinsens tale ved åpningen av Wergelandåret under festforestilling i Universitetets aula, januar 2008.

”Vaagn, Aand!
Du slumrende i disse Hjerter”

Stortingspresident,
Statsråd,
Kjære alle sammen,

Slik kan vel Wergelands hovedbudskap sammenfattes i én klar oppfordring.

Man kan si mye om dikteren som ble født for 200 år siden – men ikke at han var et likegyldig menneske. Mange opplever ham nok litt vanskelig tilgjengelig og er usikre på hvor han egentlig hører hjemme. Kanskje er det fordi han var så mye, at han er vanskelig å holde fast og kategorisere. Han diktet for voksne og barn, var en sentral samfunnsaktør og han arbeidet for mangfold og inkludering.

Wergeland skapte noen av våre kjæreste sangtekster, noen av de mest åndfulle verk i norsk litteratur, og arbeidet for at den såkalte jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Alt innenfor et 37 år langt liv. Ikke rart han selv var så opprørt over det han kaller ”forsømmelsens gap”; det å unnlate å gjøre så mye vi kan.

Selv om Wergeland kan være vanskelig å gripe, appellerer han på en helt spesiell måte til barn. Derfor var det så fint at barnekoret åpnet kveldens forestilling. Kanskje er det fordi han tar dem på alvor og ikke tilpasser stoffet med forenklinger og forflatninger? Da jeg selv var liten, sang vi ofte denne Wergeland-sangen:

”Himlen er min hette,
Hvem tør på den lette?
Jorden er min sko.
Skogen er mitt bo.
Korset er mitt sverd.
Det gir fattigmann ridders verd.”

Noe av det teksten handler om, er hva som er menneskets nødvendige utrustning for å leve verdige liv og at hver enkelt av oss kan være en ridder.

Wergeland vil at vi skal være oss bevisst vår egen storhet som åndsvesener – og hva vi er i stand til å utrette. Kanskje er noe av det viktigste Wergeland kan fortelle oss i dag dette, at vi må løfte hverandre som mennesker – og styrke hverandres verdighet.

I dette landskapet ligger også hans kamp for inkludering og toleranse. Hvis Wergeland hadde vært blant oss i dag, hadde han nok fremdeles kunnet oppleves som en brysom person i enkelte sammenhenger – ikke minst med sitt krav om at ”Friheten må gjestfri være” – som han skriver i ”Jøden”.

Gjennom Wergelandåret skal vi endelig feire – og det er mange arrangementer å glede seg til. Jeg håper at vi i 2008, 200 år etter hans fødsel, kan revitalisere Wergelands tankegods på en måte som kommer fellesskapet til gode. Kanskje kan dikteren til og med gjøre oss til bedre mennesker.

Det er et fint utgangspunkt når vi nå sammen åpner Wergelandåret 2008.

Takk

31.01.2008

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter

Del på Twitter Del på Facebook